Æ og den digre truten min!

At æ aldri lære..
Å øve inn en totalt ukjent sang e av og tell ei utfordring!
Men, sagt e sagt, lova e lova, og før søndagskvelden så ska den sitte som klistra!
Antagelig så e æ drit lei den, tell den grad at æ vil bare synge den å bli ferdig.
Stakkars ho som må høre på mæ no i to døgn, si æ bare..
Når i tillegg det ikke e heeeelt hennes type musikk så e det godt ho har evnen tell å lukke igjen øran!

Musikksmaken min har bestandig vært prega av ett solid snev av schizofreni, fullstendig galskap og totalt egna tell å gi normale menneska både kløe og hårtap..
I dag e det faktisk en country-låt som står på tapeten.
Melodien e sånn passe på plass allerede, no e det bare teksten igjen..
klynk!
Æ får bare takke min skaper førr at æ ikke slengte med leppa om nåkka som va virkelig vanskelig!
I min lille verden så e det sånn at har æ sagt A- ja da får æ bare følge på med resten av alfabetet.
Likevel, det e en god følelse å kunne møte opp og ha æra i behold i så måte.
Når så da søndagen kommer, ja så både våge æ, kan æ, og hale ho med mæ på galskapen..
Og med ho så mene æ da ho æ lova æ sku øve den inn tell.
Det e nemlig egentlig ho som vil synge den, men det e alltid godt å ha nån å lene sæ på
når man e litt usikker på om den e på plass.

Det å aldri love meir enn det man kan innestå førr, gjeld like mye musikken, som resten av livet.
Æ glede mæ tell alle tonan og ordan e på plass, tell dagen i dag, tell å kunne holde det æ har lova, tell det som livet vil legge i fanget på mæ.
Det e helg, ei helg som ska få bli full av tona og ord..
Æ kan.. hvertfall så vil æ!
Man kommer langt med vilje.
Det gledes..