Har æ huska å si at æ e gla i dæ?

Sånn e det.
Når man e i den situasjon at man har mange å være gla i, så e det ikke så enkelt å få sagt det tell alle sånn ofte nok.
Men æ tar mæ sjøl i nakken, med jevne mellomrom.
Æ satte som status i dag at forskjellen på en morran heime og nån daga på tverlandet va ett.
"god morgen, kjære".
Og sånn e det!
Tell hver og en som på en måte dele livet sitt med mæ, ja, æ e gla i dæ...
Og æ skjemmes ikke over å si det.

Tvert imot!
Nån har mye plass i livet mitt, andre har ikke så mye.
Men stort sett e det menneska æ sett pris på, hver på sin måte.
Ho som æ dele mye tid med på tverlandet får ofte høre det.
Det e godt å kunne være der i livet at man våga å si tell sitt og sine at man e gla i dem, uten at det blir pinlig eller misoppfatta, ikke sant?
Æ e rik på menneska, ikke ting eller penga.
Kanskje har nån av dokker fått med dokker den der historia om ekteparet som hadde vært gift nån år, og frua va litt misfornøyd med at gubben aldri sa han elska ho?
Gubben repliserte med at det hadde han sagt den dagen de gifta sæ, og inntell han sa nå anna så va det det som gjaldt..

Det e godt å få dele tid med menneska som ikke får panikk når man si man e gla i dem, ikke sant?
Æ e gla førr de som har vært endel av livet, de som forsvant, de som blei borte av så mange forskjellige grunna.
Summa sumarum så va også de menneskan en grunn tell at man våga å være litt meir sårbar.
Litt sån hudlaus..
Fordi livet har gitt nån smella så våga man mer, e litt mer åpen, mer sårbar, tell og med sjøl om at det e ett sjansespill å stå med hjertet vidåpent.
Æ nekte å bli bitter og inneslutta, sjøl om mine smella har vært stor nok tell å bli det.
Sånn blei livet, og sånn blei æ.
I dag så våge æ åpent og ærlig å si at æ e gla i folk.
Heldigvis så lar æ døra stå åpen, sånn at den som vil kan komme inn.
Den døra skal få stå åpen..