Det å leite fram motet

Motet tell å gjøre nåkka man egentlig ikke tør, grua sæ tell..
Det kan sitte ganske langt inne!
Men e man bare fast bestemt, og ikke gir sæ, så kommer jammen motet mens man holde på.
Æ ane ikke korr mange ganga gjennom livet æ har vært nødt tell å gjøre ting æ grua mæ tell, alt fra tannlegetima tell fødsla.
Og uansett om det har vært ubehagelig, eller direkte vondt, så kommer man ut på den andre sia, litt mer klok, litt mer erfaren på livet.
I dag har æ henta fram motet, plukka frem den siste lille resten æ hadde neders på bunn, og gjort nåkka æ egentlig grua mæ førr.
Æ visste også det at om æ ikke gjorde det no, så kom æ tell å gå i grava med en ting til æ angra på at æ aldri gjorde.


No, etter at æ kom heim, så har æ ei liste med sånne "dette skal gjøres-ting".
Og på den lista e det nesten bare sånne ubehagelige greier, sånn som æ har grua mæ førr.
No e det kommet dithen at æ lar ingenting stoppe mæ, det e ikke lengre nåkka som heite: det går ikke, æ tør ikke, æ kan ikke.
Om æ sa at den lista blei tømt fort, ja, da laug æ.
Det går sakte.
Men det går fremover.
Motet veks førr hver ting æ får tatt på den lista, motet, og tilliten tell mæ sjøl, at æ klare det æ vil!
Æ våge å si det æ meine, å kreve min rett, æ kreve å bli hørt, æ kreve å få prøve ut all galskapen som alle har meint va nettopp galskap.
Æ vil, æ tør, æ skal!

Av og tell så bruke æ opp alt motet, og da tar det ei stund før det har fylt sæ opp igjen.
Men, det kommer meir.
Æ må bare se mæ telbake og se på ka æ har våga fram tell da, det pleie å hjelpe på.
Æ våge å være redd, og å være åpen om det, æ våge å innrømme at æ e litt feig av og tell.
Allerede da må det jo ha fyltes opp med litt mot igjen?
Eller??