På minus-sia!?

Brrrrrr....
Kaldt...
Det e kaldt ute.
Og siden man oppholde sæ i skyggesia av ett fjell, så hjelpe det så lite at sola skinn ute.
Lydan ute e glassklar, og lydan bær langt..

På andre sia av en liten fjord ligg åsan og fjell i sola, de e brun, med islett av kobber, og litt gull.
Ospa e den siste, som vanlig.
Det har hendt at æ lure på om ho vente tell slutt bare på trass, eller om ho faktisk lar bladan henge på, bare førr å skape litt skjønnhet i det triste brune?
Bland ospa sitt gull med det grønne fra grana, og det blir vakkert..
En lys blåhvit himmel, i den aller mest delikate pastellblå nyansen som en oktober klare å lage hvelva sæ over det hele.
Og rimfrosten har pynta bakken, vakkert førr den som titta ned litt.

Ei stille stund i casa del Knauz, en lørdags-formiddag.
Nykokt kaffe, og såpass med lunk at man ikke frys.
Utsikta e upåklagelig, la det være helt klart.
Men...
Det e alltid ett men med mæ...
Æ savne nok plassen min der nede.
Æ savne lyden av havet.
Og lyden av naboan æ har hatt i nån mnd.
Og æ savne utsikta, å se ei flytebrygga duppe, båtan som snur sæ på sjøen i fortøyningan sine,
æ savne lukta av fjæra.
Æ savne stillheta.

Vel, æ skal gi utsikta en sjanse.
Enno skal æ ikke hyle at nån får få mæ "heim" tell fjæra der æ sto, ikke enno.

Dagen e begynt, sjøl om den starta uten mæ i dag.
Trøsta får være at det har nok ikke skjedd så mye som va verdt å få med sæ.
Æ rakk rimfrosten, og æ rakk kobber og gull på andre sia av fjorden i sollyset.
Livet e.
Også gull med litt rimfrost på.