Tvungen date med en konge..

Det føles sånn.
Selvfølgelig e det den berømte Kong Vinter det e snakk om.
Han som kommer uansett ka man vil sjøl.
Vi ser at han e i anmarsj oppe i fjellan.

Om natta sendes det ut blå grader, det ligg is og rim på alt om morran, og i fjellan strør han om sæ med snø og is.
Æ vil ikke ha nå med han å gjøre, æ nekte alt æ klare, uten at det hjelpe i det hele tatt.
Om fjellan like å pynte sæ med snø-sløret sitt, så e det ikke dermed sagt at vi her lengre ned e like begeistra.
Man kan høre han nynne i det fjerne, det e kongen sjøl som kommer..

Og vi, som skal leve med frosten og vintern i lang tid, vi kan ikke gjøre stort anna enn å stålsette oss.
Vi leite fram ekstra varme klær, legge på piggdekk, skaffe ved og bære inn alt som står ute og minne oss
om varme deilige daga.
Alt mens vi titta mot fjellan, ser snøen krype stadig lengre ned, og vi skutte oss i kjøligheta ute.
Og han nynne om kalde daga i det fjerne, han plystre om snøkov og is, kongen av kulda.
Han jage bort siste rest av høsten mens han bevege sæ fremover, uten nåde.

Det e mange som ønske han velkommen, som glede sæ tell snø og vinter.
Det e liten tvil om at æ har ett mer avmålt forhold tell han, konge eller ikke konge.
I bunn og grunn så e det vel med denne kongen som med kongehuset her i landet, æ mene vi klare oss godt uten begge delan.
Det einaste som æ gir han ørlite kredit førr, e når vinternatta smykke sæ med nordlys, eller når fullmånen får lyse opp en kveld.
Antagelig har æ opplevd litt førr mange frosne fingra, litt førr mange vinterstorma tell å glede mæ.
Langtids-daten med denne kongen e ikke så velkommen i år heller.
Livet e..
også en iskald konge.