Det har vært en nydelig dag.
En sånn fin dag som gjør at man tilgir at det e vinter i oktober!
Sant å si så syns æ vel det e i tidligste laget, sånn egentlig..
Om morran så står man opp i den tia at natta takke førr sæ, og dagslyset kommer snikanes på silketøfla.
Nattmorran-lyset e førr oss som e oppe på den tia, sånn at vi skal få litt glede av å stå opp trur æ..
Det e vakkert, det bringe håp førr dagen, det gjør godt førr øyan og sjela.
Og sola e lav no..
Men desto mer velkommen når ho titte fram.
Det e bare å nyte det, kose sæ med lyset mens vi har ho.
Det e ikke mye varme ho gir fra sæ lengre, men lyset e kjærkomment.
Og ei lita stund, bærre sånn at man kunne ane sæ tell det, va det antydning tell "blå-time" ute i ettermiddag.
Og hver dag det e klarvær så ramle æ i stava over lyset bak fjellan før det mørkne..
En mørk blå himmel, med litt oransje, litt gull, ett snev av rødt, vakkert malt av en stor pensel, og foran står fjellan.
Mørk, uutgrunnelig, mens de skue utover ei kald jord.
Og mens stjernan titte frem, små lysglimt på mørk fløyel, så legg æ hodet bak på nakken og ser opp.
Og undres..
Og lytta..
Tell hav, tell vind, tell lys i oktober.
Livet e.
Også siste dagen i oktober.
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar