Rett tell å dø? Nei!

Æ har lest Magasinet i Dagbladet i dag.
Og førr en gangs skyld så klarte avisen å engasjere mæ.
Over flere sia så kunne æ lese om de som ville gå bort, de som har assistert, og de som har ombestemt sæ..
og legan som har meininga som sprike i alle retninga.

Det som gjorde mest inntrykk va han som bare venta på å få gå bort.
En ensom gammel mann, terminalt syk, aleina, med smerta, og uten nåkka særlig med hjelp.
Alt han ønska va å få gå bort med ryggen mot en solvarm vegg, med ei flaske rødvin å kose sæ med imens.
Det e sårt å lese sånt...
det e sårt å lese om de som e i en sånn situasjon.

Videre inn i artikkelen så e det lega som uttale sæ om smertelindring, om regla, om etiske råd, om straff.
Assistert eller ikke, aktivt eller ikke, man har ikke retten tell å bestemme over eget liv.
Ingen må komme og fortelle mæ at man e påbudt å leve, den kjøp æ IKKE!!!
Det e skremmanes!
Alt man kan håpe på om man havna i en sånn situasjon sjøl, e at det e nån som faktisk elske mæ nok tell å gi mæ den hjelpa om æ ber om det.

Dokker må gjerne kjøpe Dagbladet i dag.
Førr en gangs skyld så e det nåkka der som e verdt å lese.
Æ si som æ pleie:
Livet e..
men ikke førr alle.