Fingran huska..

Fingertuppan mine huska..
Æ lar fingran gli over en glatt skjerm, og de følge konturan av ett ansikt..
Og de huske korrdan det va å føle på det ansiktet.
Alt huske de..
Og mens hodet mitt huske stunda, huske lukt og lyd, så huske fingran følelsen av å følge hud.

Ei stund en sen kveld, etter en lang dag med lang tur.
Det å legge sæ, kjenne kroppen få kvile, mens en lavmælt samtale e lyden i rommet..
Lyden av ett hjerte som slo under øret mitt, lyden av pusten fra dæ.
Og fingran som fulgte ei arm, og som fikk lære sæ landskapet i ett ansikt etterpå.
Fingran følge no en skjerm, ei glatt flate, men de vet..

Om ikke lenge skal de følge samme ruta, få erfare at det føles akkurat likens.
Lukt, og lyd, og følelsen av å være kobla sammen på ett plan som e litt ukjent, likevel kjent.
To sjela, og en tanke..
Det skjer så ofte at det e nesten normalt.

Det gledes...
Det gledes tell å la fingertuppan få følge samme veien, tell å kjenne roen komme.
Livet e..
fingra som huske..