Mandag, ja takk!!

Siste mandag i februar..og siste dagen førr min mellomste som umyndig..
I morra blir han 18.
Lille venn, æ håpe du bruke den myndigheta fornuftig... og at æ har gitt dæ grunnlaget for fornuft og sunt folkevett, samt store dosa folkeskikk.
Æ e så glad i dæ.. :)
I dissan dagan så e det såpass mykkje som foregår at man kan  få stressnakke av mindre, bursdagan florere, og æ e litt spent på han Andreas og turen te harstad på sesjon på torsdag.
Det blir litt å male på gammelt korn, men no føle æ mæ faktisk litt gammel...
Gårdagen på jobb va slitsom, kanskje va det mykkje min egen feil som sendte ekstrahjelpa tidlig heim, han sku nok ha vært ett par tima tell.
Vi har fleipa med at vi har ei der oppe som rusle rundt, som vi ikke ser, nemlig ho Fru Larsen..
Vel, i går må ho ha vært forbanna på mæ, og det kraftig også!!
Da står man i baren og gjør det man skal, og plutselig rase det ikke mindre enn 4 flaske rødvin i gulvet, ved siden av mæ.
Siden flaskan e plassert på ei hylla ganske høgt så fikk de god fart, det rare e jo at ingen va borti reolen der hylla e..
To av flasken knustes rett ved siden av føttern mine, mens to flaske overlevde fallet.
Det spruta selvfølgelig vin utover, glassbrott og elendighet, og både æ og de på kjøkkenet va i sjokk.
Det hende sæ nemlig at det står unga der flasken landa, og da hadde katastrofen lett kunna vært ett faktum. Vi har fortsatt ikke funne nå forklaring på ka som skjedde..
Og litt seinar, æ sku ut med pizza og dressing, og ka skjer?
Jo, dressingen skvatt ut av handa på mæ, nedover klean og utover gulvet..
Æ miste ALDRI dressingen ellers.. Æ kan ikke huske når det skjedde sist, om det har skjedd.
Han Mikal påsto at det va nån som hadde sendt dårlig karma mot mæ, og æ lure på om han har rett.
Førr alt som gikk galt i går va retta mot mæ, tell den grad at det blei litt påfallanes.
ja ja, vi skylde på ho Fru Larsen.. igjen!
det va ei slitsom vakt, førr å si det mildt.. men takket være guttan æ jobbe sammen med så blei det no mykkje fliring også.

Det e en periode no der folk kommer og går, endel menneska har overraska mæ, både positivt og negativt.
Man velge jo sjøl korr mykkje man vil engasjere sæ, og ikkje alt e verdt å bruke tid på.
Men i disse dagan så blir det litt som å gå langs fjæra etter stormen, man finn vrakresta, nåkka e knust, nåkka e heilt, nån har overlevd stormen, andre forsvinn ut i havet, og nåkka har vindkulan tatt med sæ..
Det einaste man kan være sikker på etter en storm, e at ting har forandra sæ, sjøl om det ikke ligg heilt oppi fjæra og dagen.
Man kan ikke bare leve i ei boble, dem har en tendens tel å sprekke etter hvert.
Æ e spent på langtidsvirkningan av den seinere tids uvær...

Æ har for egen del tenkt å lene mæ rolig tebake førr å se observere livet litt, lagre litt data, førr å si det sånn.
Det hjelpe hvertfall ikke å går rundt med haue under armen.
Det fins endel menneska æ kunne ha tenkt mæ å gitt ett spark bak, og det fins nån som førrtjene så mye mer enn de får.
Æ har tappa mæ sjøl litt mykkje i det siste, og no treng æ å lade mæ opp.
Kanskje det e på tide å være litt gjerrig med sæ sjøl ei stund, æ regne med at den som treng mæ veit korr æ e.
Æ e sliten av kjøring, farting, "brainstorming", dårlig skjulte innvendinga mot at æ ikke orke all kjøring hit og dit.
Veien går begge veia, ikkje bare fra mæ tell andre.
Og i bobla mi e det plass tell den som VIL være der.
Æ går gjerna en tur i fjæra sammen med den som spør om å få være med, men æ går også aleina uten å stille nå spørsmåltegn ved det.

Det handle ofte om å ikke klamre sæ tell nåkka eller nån, æ like ikke at nån klamre sæ tell mæ, ergo, æ gjør ikke det mot andre heller.
Livet e omskiftelig, folk forandre sæ, æ forandre mæ, men æ gir rom for den som vil rusle den turen i grensa mellom land og hav.
Likevel, såpass raus skal man være at den som treng å klamre sæ fast ei stund førr ikke å drukne, den skal få lov tell det. :)
Æ bare vente på litt varme, og vår, og tjelden i fjæra...