Torsdags-sol :))

Det va ikke ille å stå opp i dag, nei!
Vinterlyset e nåkka heilt førr sæ sjøl.
Å se sola skinn på åsen over bukta, lysblå himmel, og langt der bak e det skya som du ser e på tur en anna plass.. nydelig!
Og ute e fargan alle nyansa man kan tenke sæ fra heilt hvitt tel sølv, grått, de lyse blå, svakt rosa, og havet som ett litt mørkere blå i fargepaletten.. den som nu kunne male... :)

Snøen ligg som ei dyna over naturen, den ligg i dvale og venta på varme, regn og lyset. Og æ veit at det vil bli grønt igjen, der naturen feire varmen med en eksplosjon av farga..
Det skjer hvert år, og e like fantastisk hver gang..

Likevel, æ e mest glad i våren, vinterdødt gress har sin egen sjarm.
Den perioden av året der du aldri e sikker på om vintern faktisk E over, du ane såvidt ei antydning te lysegrønt under det gyldne fjorårsgresset, trærne e på tur å sprekke av livslyst, sevje og knoppa..
Man kan sitte ute og høre orrhane, rype, småfuglan e på tur å trekke telbake, sjura kommer med koselyda, og man høre en ravn som skrik ett stykke unna, men det e håp og livslyst i skrikan.
Og man vet at sjøl om ikke temperaturen e høgar enn at man bør ha på sæ en tjukk genser, så kommer det varmere daga..
Man har plutselig oppdaga at det faktisk e bortimot lyst hele døgnet, og ei og anna søvntung humla surra rundt i håp om å finne en varm plass ho kan livne tel på.
E man heldig kommer en tidlig sommerfugl flagranes, bærre førr å minne oss på om at no e det vår.
Og etter som dagan går briste knoppan på trærne, man ane såvidt ett lyse-lysegrønt skjær rundt omkring som blir dypere grønt og mer kraftig denne tia... av og til ka man lure på om det skjer på noen tima bare.
Og man føle på kroppen at tia førr å vokse e der.. og gleden e stor over at man klarte å slite sæ igjønna enda ei mørketid. :)
I fjæra ser man tjelden dukke opp, måsen skrik , terna skrik, og man vet at alt liv man høre og ser va det man savna mens det va kaldt og mørkt.
Hver årstid har sin sjarm, men æ lar mæ sjarmere i senk av våren.
Hver eneste gang..

Det e en opplevelse å finne sæ ett berg nede ved havet, sette sæ ned og bare være.
Kanskje ikke nødvendigvis i ett med alt, men å være.
Kjenne at man e inni sæ sjøl, føle på kor man e i livet, lukte på havlufta, ta inn lyda og luktan, og vite at man har sin plass på jorda førr ei stund.
Kanskje erkjenne at man har mye å være takknemlig førr, tross alt.
Uten en bitanes vinter e det vanskelig å sette pris på våren..

Mykkje filosofi i dag... bærre på grunn av at sola skinne når man står opp..
Gled dokker te våren!!
Det gjør æ...