Søndage...

Det e ganske så greit å søndage.. ta en dag med "ikkenåkkaspesieltsommågjøres"..
Sætte sæ ned i fred og ro og rydde tanka, dagdrømme litt, drømman e aldri de samme fra dag te dag.
Bittemå elementa smyg sæ inn, og førrandre på heile bildet.
Æ har mine drømma, ønska,  og håp.
Ting som ligg så dypt at egentlig så e det bare små streif mot bevisstheta, ikke engang æ sjøl kan navngi alt.
Ei boble som kommer opp, streife såvidt i nærheta av mæ, så briste den og blir borte.

Ikke alle boblan skal fanges..

Så blir det som det blir, tankespinn om det som ikke va bare ett streif, og av og te så har man flaks nok te å se at drømman blir realitet.
Mine drømma ligg ennu dypt, ikke alt e sånt som man orke å hente opp.
Nån drømma skal ikke drømmes, de skal kun være ett streif, i ei boble..
Det daglige strevet e ved det vanlige, grådagan e ubønnhørlig sånn.
Men ennu e æ barnslig nok te å se gull i gråstein, og da blir grådagan tell minna som glitra.
Æ har venna som hjelpe mæ i så måte, de glitre hver på sin måte.
Og så enkelt kan det faktisk være.
Så lenge man enno klare å våkne om dagan og se etter gull i gråstein så e det håp.
Kaste man fra sæ det e det nok mykkje som e tapt.

Æ har ønska førr ungan mine, håp, drømma, og hos mæ som hos eihver mor e ungan gullstein som glitre, og så må man bare finne sæ i at det e ei og anna stripa med gråstein i gullet.
Det skal være sånn..
Måtte de bare få det de drømme om, og bli alt det æ ser de har potensiale tell å bli.
I perioda kan man jo lure.. fins det ikke grensa førr korr mykkje man ønske førr unga sine?
Æ e nok som de fleste andre, og syns det e greit. :)

Mine grådaga e tell å leve med, æ har helse nok tell å jobbe, enn så lenge.
Skuldra mi krangle med mæ, foreløbig har æ ikke tapt den krangeln.
Det går fint å bite i sæ "ondten" ei stund tell, kem som går seiranes ut tell slutt gjenstår å se.

Æ kjenne mæ sjøl ganske bra der, æ blir ikke den første som gir mæ.
Det e bare å innse det, æ e ikke 20  lengre, med kapasitet tell ka som helst. Æ har sagt det før, og gjør det gjerna igjen, æ vil ha bytterett på skrotten! Æ trudde det va livstidsgaranti på elendigheta!!

Ute i den store verden e det mye som skjer, og det e ikke stort man kan gjøre anna enn å observere.
Heldigvis, det e ikke alt man skal ta innover sæ, og ikke alt man kan ta inn over sæ.
Stort sett går no dagan, æ prøve å ta tingan som de kommer.
Og når illsinne tar mæ, irriterten blir for stor, da kan det være greit å gå en tur i fjæra, lage sæ ei mental boble, og drømme de drømman man ikke burde drømt..
Det e jo bare det, ikke sant?? En drøm??