torsdagskveld..

kveldan e god...
Heilt siden æ va lita har æ likt kveldan..
Da e dagens strev og mas over, man kan klappe sæ sjøl på skuldra over det man faktisk fikk utført.
Det må ha vært ett mareritt førr ho mamma stakkars i min oppvekst, æ va ikke den som sovna først.
Og verst va det om sommarn.. hvis det enda va sol ute. :)

Det hende fremdeles at lysten te å legge sæ e totalt fraværanes når kveldan kommer, særlig om sommarn.
Laken-skrekk kalle vi det no førr tia, æ har ikke laken-skrekk.. æ har senge-skrekk!
Når det e kveld vil æ ut, se etter trollan i skogen, se ansiktan dæmmes i fjell-formasjonan, og lytte etter nesten uhørlige skritt på skogbunn..
Tatt i betraktning at æ va mørkeredd som lita e det ett under at æ aldri skremte hjertefeil på mæ sjøl som lita.. ute i skumringa, aleina som regel, på troll-jakt...
Æ jakte fremdeles på dem, og sant og si vil æ ikke bli overraska om æ møte på ett.. kanskje æ burde sett filmen trolljegerne??

Æ ser etter alvan i disen over vannan når æ kjøre hjem, æ klare å sitte stille så lenge i skogen at lydan blir litt tydeligere..
Kanskje æ e uhorvelig barnslig, men æ nekte å gi slipp på ungen som bor i mæ..
Som unge va æ overbevist om at alle de rare steinan og merkelige røttern va tussa og troll som gjømte sæ, sånn at vi menneskan ikke skulle se dem.
Og når æ såg ett ansikt i en stein, eller langs ei fjellsia, så va det trollan som ikke hadde rukke å gjømme sæ helt.
Æ har trua på at fjøsnissen e der, førr de som trur det..
En grå liten sak som stulle med sitt i fjøs og låve.
Koffør sku man ikke tru det?
Det må da være nokså trist å helt glemme å se magien i alt rundt oss?
Følelsen av å sitte en kveld, skora opp etter ei hesja man har slitt med heile dagen, kjenne lukta av nyslått gras, og ikke si nåkka, mens tåka legg sæ bortover de nyslåtte marken.
Og faktisk ha trua på at alvan danse i tåka..sitte dørgestille i håp om å høre sangen demmes?
Unga som enno har fantasi nok te å tru på magi e sjelden.
dessverre har vi mista så mykkje av den fine magien i hverdagen, ungan vente ikke på alvan, eller lytte etter sang, dæm ser ikke etter småtussan under store soppa i skogen, og de ser ikke troll i stein lengre.
Æ får heller se førr dæm, og håpe at det enno fins unga som leita etter troll..
Håpet e jo der..
Man treng ikke se alt førr å håpe at det e der?
Vi treng kanskje ett mirakel av og tel, førr å ikke bli så blasert at det einaste man har tru på e det man kan se og holde på?
Unga skal få ha trua på miraklan, og jammen syns æ nån av oss voksne kan få tru på miraklan også.
Æ vil fortsette og titte opp på fjella, i håp om å se ett troll som skynde sæ inn i fjellet, æ vil fremdeles titte i skogen førr å se om huldra titte frem bak ei rot.. og om det sitt en alv gjemt bak nån store planta.. eller om fjøsnissen har flytta rundt på mykkje der ute på låven..
La nån av oss enda få gå ute med store øya, i undring og håp om glimt av nåkka som ikke heilt lar sæ forklare.
Vi e ikke gal, vi e bare få.. og litt barnslig??