Søndagen det handle om å leve..

Søndags-morran.. og æ va oppe rundt 7 i morres..
Nu trur æ jaggu aldern har tatt mæ igjen.
Men det e klart, æ va tidlig i seng i går, og sovna tidlig, så da va æ vel utkvilt klokka 7 i morres da. :)
I fjor på dennan tia hadde æ også en periode der æ våkna tidligere og tidligere om morra, og han Andreas blei meir og meir førrtvila..
Han e også vant te å stå  opp aleina, og har sine rutina.
Når da mora va der og laga kluss, ja, da endte det med at æ fikk beskjed om å gå og legge mæ igjen.. :)I dag e æ aleina og laga ikke kluss førr nån. :)

Søndagskaffen i koppen, passe varmt her, og ute e det veldig stille.
Æ trur folk søndage.. :)
Det e fjæra sjø, og stille i bukta.
Så foregår det desto meir i hodet mitt..
Æ begynne å innse at æ har en over-aktiv hjerne, uten at æ skal skryte på mæ at æ e så inni hampen smart av den grunn.
Og når æ da skal skrive innpå her, så blir det vanvittig mykkje som på en måte må ut.
Og mykkje blir skrevven, førr så å bli sletta.
Kanskje like greit, ikke alt egne sæ på trykk.
Isteden førr å komme med eder og førrbannelsa når æ e førrbanna førr nåkka, så venta æ tel æ har roa mæ helt ned, sjøl om det av og tell tar sin tid. :)
Æ satt i går kveld og kikka på bilda innpå fjæsboka, bilda av venna, familie, og kjenninga.
Nån legge ut bilda av sæ sjøl som e meget flatterende, mens nån har lagt ut bilda dæm syns va tøff, men som æ flire litt av.
Og så starta æ å studere ansiktan..
Nån av mine kjenninga e nesten ikke tell å kjenne igjen, andre ser likedan ut no som førr 25 år sia.. snodig.
Og æ huske stemman tell nån av dem, små øyeblikk man delte med dem, og tanken kom siganes, korsn blei egentlig dagan te alle dæm i de her åran?
Fikk dæm ett liv på det jevne, eller blei dem hevve rundt med brottsjøan med jevne mellomrom?
Sånne ting får man sjelden svar på, og det e egentlig like greit, det e ikke alt man treng å vite.
Æ blir sjelden overraska i så måte, den menneskelige natur e kompleks, og mangesidig..
Det fins selvfølgelig noen som e umulig å lese, men tar man den tia man treng e det mulig å finne ut av dem også.
Det handle om å velge kem man vil lese..
Ikke alle e verdt tia det tar.
Enkelte menneska har vise verden kun god-sian, mens egentlig e innholdet nokså møllspist og plukkråttent hos dem, mens andre vise minst mulig, og det e dæm som overraska mæ mest, ofte e dæm de vakreste menneskan innvendig.
det utvendige e kun staffasje, det e sjelden æ ser på sånne ting.
Så sett man og ser på den som braute, brøle, gjør sæ viktig, og langt inni blikket e det en redd liten unge som prøve å gjømme sæ, man ane den kun i glimt.
Og den tebakelente iskalde som aldri miste fatninga, kem va det som laga ett sånt sår at vedkommende måtte beskytte sæ sjøl tell den grad?
Æ vet ikke,egentlig, kem det e mest "synd" på, det e så mange aspekta ved livet sånne går glipp av, og heldigvis e det ikke min jobb å lære bort akkurat det.
Æ skal ikke smelte isen, eller finne redde unga..
Så får heller andre dømme om æ e blitt kynisk, eller om det handle om å være likegyldig..
Æ velge å tru at de fleste har øyeblikk dæm våge å være små, redd og der ispansret e smelta, førr dæmmes egen del.
Ma e ikke sterkest aleina bestandig, og man treng øyeblikk av varme.
Til syvende og sist e det vel det livet handle om, å leve..
 "ikke visste jeg at disse dager som kom og gikk, de var livet"