Tirsdags-tanka..

Det hende sæ at æ sku ønske at æ kunne slå av hodet, evnt sette det på pause..
No fins det nok dem som vil påstå at æ har stått på pause i mange år, men dog.. :)
Det kverne oppi der, heile tia.
Man tenke og grubla og spekulere, ressonere, førr så å snu ting  oppned og se alt fra ei anna sia..
No e nok garantert de fleste andre sånn også, det e jo ei trøst i galskapen.
På en ellers trøtt Tirsdagsmorra så kan kaffekoppen og en blogg være like mye te hjelp som å gå te psykolog, man rødde vel best opp sitt eget rot den som vet ka som må røddes i..
Uten at det sitt nån å si: "ka tenke du om akkurat det"?
Njæh.... Tankan mine e det ingen som får betalt førr å høre på.
Det e like greit å ta jobben sjøl..

Æ fant en sang på You tube her førr nån daga sia, en æ forbinde med en periode endel år sia.. Æ hadde akkurat troffe en fyr, og va egentlig ikke forelska, men samtidig så kjente æ på den følelsen av interresse, håpet som låg der, og skrekken førr å bli skuffa..
De dagan der man meldes, møtes, ringe, man vil ikke utlevere sæ sjøl ifall det går rett vest, men samtidig så e det nåkka nytt og spennanes..
man våkna med en god følelse, og håpa det sku tikke inn ei melding.. hvilket det ofte gjorde.
Saligheta ved å få bekrefta at man va ønska, både på grunn av og på tross av.. Og i bunn og grunn så kunne det ha vært så enkelt som det, hadde man bare vært litt mere blond..
Det e mykkje mulig at æ va mer forelska i følelsen av å være ønska på en måte...
Vanskelig å forklare det der..
Og når da det begynte å dukke opp "skjær i sjøen", tegnan på at han ikke va så ærlig likevel, ja da va det ikke så vanskelig å takke pent førr moroa, og takk førr mæ!
Og det va ikke såpass at æ pressa ut en liten tåre engang..
Men akkurat den sangen gir mæ samme følelsen fremdeles.. snodig!
I etterpå-klokskapens tegn ser æ jo at æ va smart nok te å høre på magefølelsen, det har æ ikke angra på.

På mange måta e det å få sæ ei skikkelig god venninna som å gå inn i ett kjærlighetsforhold, man har perioda der man e fullstendig oppslukt i hverandre, fordi man har en kjemi som e fantastisk, man dele tanka, drømma, ønska og minna.. og så har man perioda der man e såkalt "normal", man snakkes i full fart, og e egentlig like fornøyd med det. :)
Snodige greier...
Man snakke om alt mellom himmel og jord, og likevel e det dela av sæ sjøl som man ikke dele med noen, i redsel for å bli avvist.. totalt irrasjonelt vil mange si, men æ vet det e ikke bare æ som gjør det.
Om man e nær nok vil man godta ka som helst, va det ei som sa...
Njæh, den blir for drøy.
det e ikke alt som skal deles..

Og det man dele med ett menneske må ikke nødvendigvis deles med det neste..
Æ har opplevd å møte menneska som har vrengt sjela si til mæ, uten at æ ønska å gjør det samme.
Og æ har møtt menneska som æ har ønska å legge sjela mi i fanget på, men æ gjorde det ikke... fordi æ ikke ønska å være så naken..

Det å få ett menneske inn i livet er både godt og vondt, erfaringan har lært mæ å være forsiktig med å slippe nån førr tett innpå, tell å begynne med hvertfall.
Når vedkommende e trygg nok på mæ te å vise kem de e, og ka dæm egentlig vil, da e det greit..
Æ føle ikke nåkka behov førr å utvide kretsen rundt mæ i det uendelige..
Og sjøl om æ av og tell e bittelita, naken, redd og førrtvila, så går det ei stund, så bit æ ihop tennern og røyse mæ og kler på rustningen, og e klar førr å sloss førr det æ trur e rett.
Alt æ kan gjøre e å beholde håpet, det om at en dag kan æ se mæ tebake og si: steike, æ hadde ett godt liv.. takket være....
Så får heller folk avgjøre sjøl om æ levde som "bitch" eller "gudinne", det e ikke stort æ kan gjøre med det da.
I mellomtia får man rusle sæ en tur i fjæra etter dykket, førr å se båtan seile forbi der ute..
Og høre sjøen slå inn mot land..