Tyskerjentene

Det va da den boka som klarte å få mæ i harnisk!
Det e sjelden æ les bøker som klare å få følelsan meir i opprør enn dennan boka gjorde.
Tell den grad at æ har vært nødt tell å lese den i etappa.
Og i går leste æ den ferdig.
Det e æ i bunn og grunn veldig glad førr, og æ har levert den tilbake der æ lånte den.
Ei bok som tar ett oppgjør med en del av historia vårres, men som samtidig egentlig kun fortelle en liten del av de historian som va ett resultat av krigshistoria.

Æ har lest om de jenten som falt førr soldata, som ble gravid og fikk en unge.. av og til  flere med en soldat fra okkupasjonsmakta.
Og de jenten har fortalt historian sine, uten omsvøp, uten hverken å pynte på sannheta eller å legge tell nåkka.
På mange måta så sitt æ igjen med en følelse av vantro, sjokk, og sinne.
Ett dypt og inderlig sinne, over at jentan blei behandla som de blei, og den behandlinga som de stakkars ungan fikk.
No va det kun nån få historia som blei fortalt, men når man vet at det her e kun den reine skjære sannheta, og ett bittelite utdrag av så mange skjebna så kan man miste pusten av mindre.
Det som skremme mest e at folk kan klare å være så grusom!
Idiotien va i en periode komplett i det her samfunnet, legg tell nån store dosa med hevngjerrighet og du får den behandlinga de jentan her fikk.
Kun på grunn av at de fulgte hjertet sitt, at de forelska sæ i nån fra ett anna land.
Soldata som va utkommandert hit, sendt hit av sine myndigheta, mange av dem va ikke mer enn tenåringa enda.
Det e ikke mulig å sette sæ inn i kordan det va førr oss som ikke har opplevd det, men æ vet det ligg mye bitterhet igjen hos den generasjon som levde gjennom krigen, æ vet det blei ringvirkninga som enda får konsekvensa for folk..

Klare vi å sette oss inn i kordan ho hadde det ho som forelska sæ i en soldat, blei gravid, fødte en sønn som ho måtte gi bort via en annonse i en avis?
Ka tenkte ho når myndighetan fikk ho innlagt på ett psykiatrisk sykehus, ga ho sjokkbehandlinga gang etter gang?
Fordi ho va deprimert over å måtte gi fra sæ sønn sin??
Ka tenkte ho etter at ho blei lobotomert på to sia av hodet, og de ødela ho?
Tenkte ho nåkka, følte ho nåkka mens ho låg der og døde sakte siden legan ikke engang sjekka ho opp etter operasjon?

Ka har de tenkt og følt alle de jentan som har vært nødt tell å gi fra sæ ungan sine, eller de som blei satt i leira fordi de hadde forelska sæ?
De som blei snauklipt og jaga naken gjennom gatan?
Eller de som prøvde å få flyktingestatus i sverige og blei nekta det for at de hadde hatt kontakt med en soldat?
Det e enda så mange historia som ikke e fortalt, så mange som ikke har villa fortalt historia si fordi det va enklere å tie dem ihjel.
Kor mange jenta e det som i dag e gamle damer, som sitt med ei historie som burde vært fortalt?
Det e mange...
Æ prøve ikke å legge skyld på noen, æ prøve ikke å finne syndebukka..
Æ prøva å forstå..
Det e ikke enkelt.
Egentlig så e det ikke mulig å forstå, førr det e så komplekst, så innvikla, og det e så mange ting som har blitt borte i løpet av åran, så mange menneska som har vært innvolvert.

Det her en bit av historia som æ håpe ikke blir glømt.
Så mange skjebna dengang, så mange skjebna den dag i dag.