Te å gråte av...

Det fins ting som får en tell å bare ville gråte...
Bilda som gir dæ stemning, bilda som vise ett bittelite øyeblikk i tid, en anna plass, sett med andre øya enn dine egne.
Og likevel ane man at fotografen har sett akkurat de tingan man ser sjøl, de små tingan som får hjertet tell å hoppe over ett slag..
Den lille tingen som får pusten tell å sitte fast i brystet.
Kanskje fikk han fram det lille som fikk tåran tell å stå i øyan..

Æ fikk ett sånt bilde på tlf min i går, mens æ va på jobb.
Æ har sett flere sånne i dag..
Det e inga hemmelighet at nån få ting får mæ i kne, det e storm, og det e tåka og disen...
Begge delan inneholde elementa av det uventa, det skjulte, det usynlige synlige..
Å se ka som skjule sæ i en storm e nesten umulig, det e vilt, det e fart, det e vakkert!
En storm e like opprivanes som den rense, den riv med sæ det som e løst, riv overenda det som ikke sitt fast, og den tar med sæ endel på sin vei..
På denne tia av året så e det ikke de virkelig ville storman, de som blir meldt med stormvarsel og stengte veia..
egentlig så like æ de storman best.
En storm skal slite litt, i hud og hår.

Så e det tåka da..
Den milde grå som skjule det meste.
Den som ligg som ei lett dyna over vann og land, den som gjør at lydan får en egen klang.
Tåkeslør over vannet får vannet til å ligge som ett speil, alt e pakka inn i bomull..
Man står og ser ut i tåka, og vet at det e nåkka utti der, men det e innpakka i grått..
Om man e godt kjent så e det ikke vanskelig å vite ka som fins der, førr andre blir det en opplevelse etter som tåka tynne sæ ut og konturan trer frem av det tåka har skjult.
Konturan av trær på geledd, de står der som vaktposta, uklar i kantan, uklar i fargan.. men de e der.
Det e sjelden mørkt når det e tåke..
det blir ei sølvgrå farge ute, iblanda avskygningan av pastellfagan tell naturen rundt, eller fargan som måtte være på himmelen da.

Det e så lett å drømme sæ bort i tåka..
Når man ser omgivelsan har kledd sæ i sølv, og de aller lyseste perlemorsfargan..
Det e godt å se verden litt uskarp i konturan av og til...

Æ ser på bilda, og bøye mæ ydmykt førr en fotograf som tok mæ med dit.