Æ rusle i (den mentale) fjæra mi..
Og i den e det varmt og godt, sjøl om det e bare mars.
Den innholde både stein og tang, vrakresta, men også en å anna skatt.
Det fine med ei heilt egen fjæra e at man velge sjøl om man vil dele den med nån, og om man vil dele opplevelsan.
I mi fjæra e det partia med finkorna sand, det e områda med småstein, og det e ett parti med store steina, de som e god å klatre opp på, førr å sette sæ å tenke litt.
Og i endan av fjæra e det svaberg, med gress og lyng. Æ ser førr mæ den fjæra æ vokste opp med hver sommer, ei lita bukt på Forstranda, ei man måtte gå litt ekstra kronglat vei førr å komme tel, hvertfall om man gikk veien, og tok veien om kaia og svabergan videre dit.
Der va det berg, stein, sand, og steina førr å klatre opp på. Og aldri folk.
Pussig nok...
Det e ikke så mange menneska æ kunne ha tenkt mæ å tatt med mæ dit, æ e gjerrig sånn.
Familien min vet godt korr den fjæra e, de har vært der, hvertfall de fleste av dem.
Men det e ikke alle æ vil ha med mæ dit, uten at æ kan sette fingern på ka kriterian mine e.
Nån få av de æ kjenne vil kjenne igjen fjæra mi, de fleste kommer aldri tell å se nåkka anna enn ei bukt, som ligne på andre bukte rundt omkring.
Da kan det heller være, man må ikke vise frem plassan sine te absolutt alle.
Nån få vil evne å finne den gode plassen å sitte når sola lyse klokka 3 om natta, og nisa svøm forbi nån få meter unna, ikke mange vil forstå at man orke å ta den tunge veien rundt dit, med klatring over stein, opp bergan og einekjerr og maur og det hele..
Ikke det at det tar så lang tid, eller e så himla tungt, men det går en sti gjennom skogen dit... på baksia av den samme fjæra.
Men den e kjedelig...
En vakker dag kan det hende at æ tar turen dit på ordentlig, legg ruta om berg og stein, høre det e nån som bannes bak mæ over illsinte maur som bit, nån som vil sitte på en stein mens nisa svøm forbi..
Om klokka da e midt på dagen eller midt på natta e vel uvesentlig, det menneske vet æ bare kommer tel å glise, å bli med, når æ byr på ett iskaldt bad.
Det e ganske lang-grunt i den bukta, men fine forhold før å bade.
Æ har ikke tatt så mange med mæ nedover tell forstranda i løpet av åran, æ e litt gjerrig på den plassen der pussig nok.
Og det har æ tenkt å fortsette med.
Det e nån få som e selvsagte kandidata tell å få spørsmål om å være med, andre kunne det ikke ramle mæ inn å spørre.
Æ rusle like gjerna aleina der.
Enkelte ting e lettere å vise enn å forklare, men da forutsette det at vedkommende klare å se med hjertet, ikke bare med øyan.
Ikke alle kan det.
Muligens e æ både barnslig og blåøyd og naiv, la så være, det fins de som har mista sin evne te å glede sæ over sånne småting som at nisa e oppe og blås, i min verden e det ett mirakel.
Tanken streife av og tell i hverdagen når man snakke med venna, kjenninga, og de virkelig gode vennan: skal æ be vedkommende med mæ dit?
Æ har ikke gjort det enda.
Foreløbig e det førr kaldt i det virkelige liv, det e lang vei, og da legg æ det litt på hylla.
Ikke alle fjæresteinan e førr å dele.
Æ lure på om det enda fins havhesta der...
Kanskje e de borte, men æ vet de har vært der, æ har fanga havhesta der før.
Kanskje e det derførr æ enda velge å tru at det fins litt magi rundt oss...
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar