Livsmot på lørdag

Æ like ordet livsmot.
I mine øra så har det en positiv klang, det har ei betydning som e forskjellig fra gang te gang man bruke det.

Man kommer ikke langt uten å ha mot te å møte livet, og det e livet som gir oss motet.
Det e ikke mykkje som skremme mæ, livet har gitt mæ mye mot te å takle ting.
Æ glede mæ over andre sitt hell, æ glede mæ over at andre lykkes med sine ting, særlig når man vet at det ligg mye jobb og tid bak.
I dag løste boligproblematikken sæ førr ho Aina og familien hennes, de fikk sæ hus sørpå.
Klart æ e glad på dæmmes vegne!
Selvsagt e æ ikke spesielt happy førr at de skal fløtte så langt unna, men gleden e stor over at æ ane korr bra de får det.

Filosofien min om at det e livet som gjør dæ modig trur æ faktisk e ganske rett, det handle ikke bare om at man blir tykkhuda og hard av motgang, men man får mot.
Mot te å møte neste utfordring uten å få panikk, motet te å smile te verden når han glefs mot dæ.
Førr te syvende og sist, ka e det verste som kan skje??
At man tape ansikt?? Og så??
At man miste alt man har?? Det e ikke lomma i likskjorta..
At man miste venna? Da va de ikke venna i utgangspunktet..
Æ e ikke spesielt redd førr å miste nåkka av det her, livet kommer tell å gi mæ mange trøkka før æ parkere tøflan for godt, men man blir litt mer modig førr hver trøkk.
Og livsmotet blir litt mer tydelig for hver gang man lære ka som e viktig i livet.
Man velge jo sjøl ka man vil lære av sine erfaringa.
No e det mye mulig at livet har gjort mæ overmodig, men ikke engang det å dø e skremmanes.
Det e litt skummelt, æ har ikke gjort det før, men redd?? Nei..
Vi skal alle den veien, det va bestemt den dagen vi blei født det.
Det e ting vi kan gjøre nåkka med, og det e andre ting som e uunngåelig. Den biten e akseptert førr lenge siden.
I mellomtia så e det lov å være positiv, æ har halvfullt glass, ikke halvtomt.
Man har lov å ramle i stava av og tell, det gjelde bare å komme sæ på beina etterhvert.
Mitt livsmot kommer av mine erfaringa, de som æ har rundt mæ, de æ e glad i.
Det  har skjedd at æ har følt varme og omtanke direkte stråle mot mæ, det e som å bli pakka inn i bomull.
Det går ikke helt an å beskrive den følelsen, du rekke liksom aldri å kjenne etter om du treng nåkka før behovan e dekt, ett menneske har brydd sæ nok te å dekke dem førr dæ.
Og førr hver gang det skjer så skjønne man litt mer om ka livet dreie sæ om, og det har ikke mye med ting å gjøre.
Det e godt å være optimist, det e godt å tru på det gode, å ha trua på at ting ordne sæ, det gir så mye å finne lys i  tåkehavet livet  av og til sende oss.
E det no så farlig om ting skjær sæ?
Ja, det e irriteranes, men fullt mulig å gjøre nåkka med.

Æ e ett bittelite menneske på jorda, blandt så vanvittig mange andre.
Mine meininga behøve ikke å være rett, mine teoria kan være fullstendig feil, det e fullt mulig at æ har misforstått hele konseptet med å leve.
Men uten livsmot, motet te å møte dagan, motet te å ta de trøkkan livet byr på, uten livsmotet e man fattig.
Æ vil heller være fattig på alle mulige andre måta, enn fattig på livsmot.
Æ e ikke rik, på nåkka som helst måte, det e ikke mye æ eie her i verden.
Men æ eie tankan mine, viljen min te å være så positiv som mulig, æ eie en evne te å finne livsmotet når æ treng det.

Kanskje e man rikere enn man ane?