Månesølvet

Det har vært en fantastisk måne ute.. i kveld såg æ ikke så mye tell den, men i går derimot...
Æ va ute, og fikk månen bak "tun-treet", ei forholdsvis stor bjørk..
Ett fantastisk syn... og igjen så sa æ nån stygge remsa inni mæ førr at æ ikke har digital-kamera...
Det fins ting som bare må tas bilde av, og det fins ting det ikke e mulig å ta bilde av.

Æ har sett fullmåne mange ganga, og æ har opplevd å være ute om vintern når det e fullmåne.
Opplevelsen av det man ser da e nåkka som brenn sæ fast i minnet, heldigvis.

Alt man ser e enten helt svart, eller sølvfarga..
Den duse blåtonen som ligg i sølvfarga gir skygga i naturen, trærne kasta lange skygga, stein og snøfonna lage mjuke variasjona i fargan langs bakken..
Og når man ser opp, så ser man en måne som skinn såpass at stjernan nærmest den blir bleik, og delvis borte.
Det e ikke behov førr hverken lommelykt eller dagslys, man ser godt likevel.
Det gir en spesiell følelse å være ute på en sånn kveld, det e som om naturen trekk sæ stille tebake, førr å la fullmånen få all oppmerksomhet.
Månesølv e undervurdert..
Vi som bor her oppe i nord har opplevd månesølvet mange ganga, vi ser fjellan bli sølv-farga, med tona av blått i alle nyansan.
Men det å virkelig se, se med hjertet og ikke bare øyan, e det kanskje ikke så ofte vi gjør.
Man fleipe med å gå måneskinnstur, kanskje det va det man burde gjøre når sjanse va der??
Vi kjøre overalt, det e når det e fullmåne man bør stoppe bilen ei stund og gå ut og virkelig se..

Havet glitre av månesølvet også, ikke bare solskinn.
Min bestefar lærte mæ mye rart, blandt anna så ser æ på månen om det blir snø den nærmeste tia..
En fullmåne med ring rundt bebude værforandring, som regel snø.

Det har stemt tell no hvertfall..
Naturen har aldri så skarpe kontura som når det e skikkelig lys fra månen, skogen e aldri mer svart enn da..
Og likevel så blir det myke bilda av det, helt enkelt fordi det meste har fått kledd sæ i månesølv.
Alt av fotspor i snø får en egen fargetone, om det e spor av elg, eller ett bånd bortover ei mark der reven har rusla..
Det e ikke alltid gullfargan e de fineste, ei sølvsnor på ei mark kan ha like stor verdi for den som sette pris på skiftninga i lys og skygge.
Æ har fått oppleve å sitte i ett stuevindu og se vinternatta få farge av sølv, æ har vært ute mange vinternetter og gått i månelyset, og æ har stoppa bilen førr å kunne få nyte synet av havet med sølvfarga..
Og hver gang æ titta opp så vet æ at det e de samme månen som sist, den samme som alle ser, men æ føle at den e like ny hver gang.
Kanskje e det derførr æ ikke orke å bry mæ så hardt om at æ blir grå i håret,
æ kalle det månesølv..