Dagen i dag har vært litt merkelig...
Det har vært dagen der venna har poppa opp, på chatten på fjasboka, pr melding, nån har bare vist vennskap med å legge ut en link, og nån dukka opp i drømme..
Æ kjente at æ va nødt å slumre litt etter middag i dag, og sovna.
Og drømte om to av kompisan mine, som æ ikke har sett eller snakka med på lenge.
To kompisa som faktisk har bevist at de va venna, i en periode der mange "venna" bare blei borte.
Den ene av dem måtte bare kjøres hjem i drømmen min, den andre kom bort og holdt sæ fast i mæ, holdt rundt mæ og spurte om æ kunne kjøre han også hjem.. æ våkna idet æ svarte at æ sku selvfølgelig kjøre han hjem. Det her e godt voksne folk, de har vært ute en uværsdag før, begge to.
Den ene av dem kjenne æ godt, den andre kjenne æ meget godt.
Merkelig ka som skjer i nevrologiens verden når man lukke igjen auan..
Det å ha en kompis førr oss jentan e antagelig litt ubegripelig førr endel mannfolk, men æ har nån kompisa, nån godkompisa, og nån bestekompisa..
Og æ vil ikke være foruten nån av dem!
Det går an å ha en kompis i årevis ute å egentlig kjenne vedkommende, og så plutselig e man "på nett"..
Enkelte blir man godkompis med tvert, det har vel litt med omstendigheta å gjøre..
Og så har man bestekompisen.. den man møte, e på nett med, den man bare vil ha rundt sæ så mye som mulig, fordi man trives i det selskapet.
Det e han man fremdeles e like glad i 30 år seinar, sjøl om det har vært perioda i livet man ikke har hatt like tett kontakt.
Det her e menneska man kan stole på i en krisesituasjon, det e de man tyr te når man vil dele nåkka gledelig, eller når man e førrbanna på verden.
Æ pleie å si at venna e den familien man velge sjøl, æ har fått mange brødre i så fall.
En bror som godtar mine feil og mangla, som lar mæ rase ut sinne, som flire sæ skjeiv av de samme tingan som æ gjør, som skjønne at man treng en armkrok som ikke kreve nåkka.
Den kompisen som stille opp med pølse og brød og kaffe under ei fløtting når han sjøl e ferdig på jobb om kvelden, den kompisen som riste dæ når du gjør nå dumt, han som får dæ heim uansett katti på døgnet, han som tørke snørr og tåra på dæ når ett forhold har gått te helvete.. Han som stille skuldra si tell disposisjon uansett, og han som kommer tuslanes en kveld sånn helt plutselig, med en pose med mat som han hiv sæ rundt å lage.. Tenk, æ har opptell flere sånne kompisa!
De som e trygg på sæ sjøl og mæ, det fins ikke nån undertona av nå anna enn vennskap, ett vennskap som e tufta på respekt førr den andre.
På mange måta e det lettere å snakke med sånne kompisa enn ei venninna, førr mannfolkan ser ting på en anna måte, og en god kompis tørr å si det han mene uansett.
Men det man kan være trygg på e, at uansett om man sitt der med bakoversveis, så e det faktisk godt meint.
Og da godtar man det.
I det siste har det dukka opp ett menneske som faktisk vise sæ å kan bli en sånn kompis, i kategorien "bror"..
Æ vet han les bloggen min, og muligens kommer han te å glise litt i skjegget av det han les..
Vi starta opp som "verdens mest hjertelige uvenna" hvis det fins nåkka sånn... reiv kjeft te hverandre så omgivelsan satt med bakoversveis.
Og vi koooosa oss!!!
Den senere tid har vist at vi har mer te felles enn bare felles venna, vi ser ofte ting ganske likt, han klare å få med sæ nyansan i det æ skriv, æ skjønne ka han vil med linka han legg ut, bilda, kommentara, og det bygge sæ opp en gjensidig respekt av det som egentlig burde ha endt med en mindre katastrofe.
Han e den æ gjerne drar på fest med, dansa på bordet ilag med, drar på telttur med, kanskje han vil få tilbudet om å være med i fjæra.. eller å sitte ute i 25 minus og se på nordlyset.
Han plukke opp små signala, og svare på dem.. uten å brøle dem ut.
En venn.. æ trur det blir en sånn "på godt og vondt-venn" te slutt.. snodig, men "min bror bjørnen" e det æ forbinde med hele pakken her.. :)
Ja ja, det begrense sæ sjøl når man har halve landet mellom sæ kor ofte man får tatt den festen med bord-dans og det heile.
Så e det den kompisen som utfordre mæ konstant, han tvinge mæ te å bruke hodet, og være skjerpa tell enhver tid når vi e sjelden gang møtes..
Vi e sinnsykt glad i hverandre, men kreve nesten det umulige av hverandre..
Før i tia skreiv han brev te mæ, lange brev, 10-15-20 sia, full av spørsmål om alt mellom himmel og jord, og han forlangte svar. Ærlige svar.
Vi kjenne hverandre tell bunns, og sjøl om kontakten e sporadisk i dag så e han fortsatt en bestekompis. Når vi møtes en sjelden gang så sku man tru at det va i går vi snakka sist, og han forlange fortsatt at æ bruke hodet..
Ka e livet uten ei utfordring??
Det e ikke mulig å sette ett vennskap opp mot ett anna, dem e like mye verdt i mine øya..
Det går ikke an å beskrive kor takknemlig æ e over den kompisen som alltid har ei åpen dør te mæ, som henta mæ e kaffekopp, som lure på korsn dagen har vært, som fortelle mæ om sin dag, som ser på tv ilag med mæ, som ikke bestandig treng å si nåkka, som oppmuntre en stakkar når det trengs, og som ikke jatte med førr enhver pris.. det e sånne plassa man slappe av, senke skuldran, småprate om småting, og de store tingan..
Kompisen som trør tell når det e behov, som skjønne at man har sitt å stri med, som e en venn på godt og vondt.
Den kompisen som faktisk e så på nett med dæ at ord e ofte overflødig!
Komplett forståelse kan være så enkelt.
Æ kalle det å godta, og æ kalle det unikt.
E det rart at æ føle mæ priviligert??
Æ får lov å være glad i sånne menneska..
Æ tar dæm ikke som en selvfølge, nån av dem..
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar