Gå opp...
Opp på toppen.
Kanskje det va så enkelt?
Å streve sæ opp bakkan, skli på gresstuan på veien, bli andpusten å svett på veien?
Belønninga va jo der oppe ett sted.
Å klatre over en kant, komme opp og rette ryggen...
Og ta inn det som låg utover foran der..
det ville havet av lyng og hei..
Båran av lynggress, bølgetoppan av småkjerr..
Å vandre på ett hav av fjell..
Ett sted der himmelhvelvingen va taket, og lyset stadig skifta?
Korr man kunne stå i lyngen og se at livet va litt som den heia?
Va det virkelig sånn det sku være?
Sku det være åpent, værhardt, mjukt, og vakkert?
Æ vet ikke...
Den heia fins.. de bitan med lyng har blitt sett.
Det e blitt sett med hjertet..
Fjellan med blåtona, bergan med dype mollfarga..
Ett hav av vidde, som bølga sæ så langt øye kunne se.
Kjerr som sladra om forholdan når man ikke va der..
Nån steina som skaffa litt ly førr de plantan som blomstra i trass..
Mosekledte berg, og nån fargeklatta her og der..
Likevel, ett hav av jord..
Det e ikke mulig å seile på ett lynghav anna enn med tankebåt..
Bris som stryk over lynghavet og lage bevegelse i fjell-vekstan.
E det dit vi skal, førr å forstå litt av livet?
Der stein og lyng får liv?
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar