Ikke kvæl mæ..

Ho sa førr ei stund sia at ho ville kvæle mæ med min egen positivitet.
Når ting va førr jævlig, unnskyld fransken, så va æ positiv.
Ting kunne i perioda gå rett vest, og æ ausa ut all min elendighet
i fanget hennes i nån øyeblikk,
vrengte ut av mæ ka æ tenkte, og følte der og da,
og så orka æ ikke mer av den sorten.
Æ makte ikke å klage så lenge, æ blir sliten av det.

Det hende sæ at æ dætt nedi grøfta, men æ kravla mæ opp,
før det svarte kalde våte ekle greian nedi der får tak i mæ.
Jo, æ skjønne ka ho meine.
Æ har engang opplevd å ha det så jævlig, (unnskyld fransken igjen)
at det at folk rundt mæ va i godt humør og positiv fikk mæ tell å ønske dem pokkerivold.
Jo, æ skjønne korr ho kom fra når ho ville kvæle mæ.

I dag e formen råtten, og det e kun min egen feil.
Humøret e labert, men det kommer sæ etterhvert.
Formen kommer sæ sikkert den også etterhvert.
i dag kan man si at æ sitt i veikanten og dingle med beina utti den grøfta,
mens æ kaste småstein ut i det svarte ekle nedi der og lar molltonan i livet få litt plass.
Om nån tima så e det andre tona, andre klanga, andre fortegn..
Ikke kvæl mæ, men æ kan ikke anna..