Å gi bort hjertet sitt.. i glede.

Det e mange måta man kan gi bort hjertet sitt..
Det æ ska fortelle om i dag e vel historia om det å gi bort hjertet sitt, og å skape glede ut av sorg.

Ganske mange av dokker har vel skjønt at familien min har fått føle på det å miste nån, både tel sykdom og ved ei ulykka.
Æ hadde en gang ei søster, ho Anne.
Vi va vel som søstre flest under oppveksten vil æ tru.
Ho va ei sprudlanes jenta, fant på de obligatoriske sprellan, men ho va aldri slem.
Det e på mange måta vanskelig å skrive om ho, førr det e så utrulig mange ting æ burde ha fortalt om ho, æ har så utrulig mange minna om ting ho sa, ting ho gjordeog ting vi opplevde ilag.
Ho levde intenst på mange måta, der det skjedde nåkka, der va ho.
Ho rota sæ opp i den eine blemma etter den andre, så gråt ho en skvett, tørka snørr og tåra, flira litt og va klar te ett nytt eventyr.
Ho levde med hele sæ, bestandig.
Ho blei tidlig mamma, men ho tok det ansvaret på en fin måte, og vi andre trødde tel og hjalp når det va behov førr det.
Æ har ikke tenkt å sitte her og bare skryte av ho, når ho snudde den sia tell så kunne ho være ett sant mareritt, og æ va mange ganga så forbanna at æ kunne ha glefst skolten av ho!
Vi va søstre, på godt og vondt.
Men  no, i etterkanten så ser æ kanskje ei meining med at ho levde så intenst, ho hadde mye ho måtte gjøre på kort tid.
Men alt ho gjorde, det gjorde ho med hjertet!
Ho delte av sæ sjøl med andre,  ho fikk sæ nån trøkka, men ho gav bort bita av hjertet sitt hele tia.
Ei god stund før ulykka så va faktisk vi søsken ilag, tell og med han lillebror va der..
Han e tre år yngre enn ho, så 9 års forskjell på mæ og han blei litt mye under oppveksten, æ havna litt i en sånn halvgenerasjon lengre opp i forhold te han.
Vi hadde en lang samtale vi tre, der vi prata og sludra  om alt og ingenting.
Vi tok opp alt mulig slags rare tema, deriblant organ-donering.
Ho Anne va veldig klar på ka ho ville, og ka ho syns, det samme va æ og brodern.
Vi flira og fleipa den dagen, og i dag e æ glad vi hadde en sånn dag ilag.
Oss søsken, med unga, hunda, kattan, ett sant kaos førr å si det mildt.
Men æ høre fremdeles lattern te ho Anne som trilla, særlig når en av hundan velta en kaffekopp på stuebordet med halen.
Eller når gammelkatta satte alle klørne og tennern fast i trynet på boxern, så det såg ut som om katta hadde vokst ut av hodet på bikkja..
Det va så mye glede med ho Anne, så mye latter, så mange spøka.

Om selve ulykka orka æ ikke si så mye, heller ikke om han Frank.
Det e fortsatt ett sår som verke.
Æ og bror min reiste hvertfall nedover tell Haukeland, i utgangspuktet førr å slå av respiratorn.
Ho Anne hadde da vært igjønna trykk-kammeret, de hadde tatt alle prøva og bilda som va mulig, men kunne ikke gjøre nåkka.
Æ huske enda ka overlegen sa te mæ:" Æ beklage, men ho har en hjerneskade som ikke e forenelig med liv"
Korsen det va å sitte i bergen  akkurat da e vel heller ikke nåkka æ orke å komme å mer inn på her, alt må ikke fortelles.
Så kom det store spørsmålet fra legan, korsn vi stilte oss tell organdonering, og om vi visste ka Anne sitt synspunkt va..
Da såg æ og brodern på hverandre, og smilte faktisk.. DET visste vi!
Oppi all elendigheta, sjokk, sorg, sinne og førrtvilelse så kunne vi faktisk gjøre nåkka godt, vi kunne gi noen ei fremtid, og vi visste at det va det ho Anne sjøl ville.
Hadde ho kunna så hadde ho røska ut hjertet sitt sjøl og gitt det bort, og det va vi klar over.

Det blei ei lang natt mens vi venta på teamet fra rikshospitalet..
Æ såg bror min bli voksen attmed den senga, på nån få tima.. og æ fikk kjenne på det å være makteslaus.
Men hadde ho Anne kunna sagt nåkka da, så hadde det antagelig blitt: "slutt å sørg, æ blir ikke helt borte.
Æ ska gi liv, det ska komme nåkka godt ut av det her"
Og ho ville hatt rett.
Det va flere som fikk livet i gavet den julaftens-morran der, takket være det store hjertet te søstra mi.
Ho hadde villa gleda sæ over å gi det bort, ho va sånn.
På mange måta va det vel det her som gjorde at vi klarte å komme oss igjønna de første tia etterpå, tanken på at det, tross alt, kom nokka godt ut av elendigheta.

Ho gav bort bita av hjerte sitt alle åran før det her, i glede..
Ho gav bort hjertet sitt når ho ikke trengte det sjøl lengre.. i glede.
Og æ har fremdeles ho i hjertet mitt.
I glede.