Torsdagsverdian

Hver dag e en gave, har æ blitt fortalt..
Og det e faktisk sant.
Det hende at man ikke e like glad førr ka dagan bringe, det e ikke tell å stekke under en stol.
Vi har kanskje en tendens tell å se førr mykkje på det som ikke e så bra, og glømme det som e bra.
Ei venninne av mæ har gått sykemeldt lenge, og har fått det æ kalle "verdilaus-syndromet".
Dokker vil aldri finne det syndromet i ei bok, eller under nåkka medisinske betegnelsa, men det e ikke mindre reellt.
Det arte sæ sånn at følelsen av egenverdien forsvinn mer og mer førr hver dag, det blir tyngre og tyngre å finne nåkka positivt, og humøret blir dårligere førr hver dag.
Ikke mykkje, men nok tell at det merkes over tid.
Å stå opp hver dag og ikke helt vite ka daga skal brukes til når man e vant tell å jobbe, e nåkka herk!
Æ har ei genuin tru på at vi e laga for å gjøre en innsats, og når man da ikke klare å gjøre akkurat det, ja da slår syndromet inn.
Det e ikke så enkelt å forklare kordan det føles å gå sykemeldt lenge, særlig når man ikke vet katti man kommer sæ tellbake på jobb.
Omgivelsan forvente at det skal ta så kort tid som mulig, man skal ikke sutre om man slit på nåkka måte, og de etatan man må ha med å gjøre lage mest mulig krøll.
Og etter som dagan går, så slår "verdilaus-syndromet" sakte inn.
Alt blir tyngre og tyngre, de fleste slit mer og mer.
Og så lar man det gå ut over de nærmeste.. en plass må man få  tømt haue.
Nån e flink å få ut det dem tenke på, andre si kanskje ikke så mykkje.
Det e så enkelt førr oss andre å si at: det e bare å gjøre sånn og slik, vel, det e ikke det bestandig.
Den løsninga som passe førr ett menneske , treng ikkje passe førr ett anna.

Kanskje e det på tide at vi blir flinkere alle sammen tell å strekke ut ei hand, at vi tenke oss litt mer om før vi kommer med ei bemerkning om det å være hjemme med ei sykemelding?
Vi vil jo alle helst ha daga med innhold, ikke sant?
"verdilaus-syndromet" fins det kun en medisin mot, og det e faktisk daga med innhold.
Jo mindre man får gjort, jo meir bit syndromet sæ fast.

Kanskje vet man om nån som slit litt ekstra, det e jo mulig å dra på besøk dit?
Felles brødbaking eller anna matnyttige sysla kan jo være en ide?
De aller fleste har talenta man ikke har sjøl, det e ikke så dumt å ha det i bakhodet.
Å dele tid med nån andre e aldri bortkasta, å dele glede med andre e å doble den.
Æ ser bare fordela av sånt.
Vi har fått utlevert ett liv, der hver dag e en gave, en vi kan pakke opp om morran, og eventuelt dele med nån andre.
Ta med dokker nån på en helt meiningslaus tur i ei fjæra, eller langs en skogs-sti, ta med kakao i termosen og ett fotoapparat..
Skap minna!!
Dem kommer ikke av sæ sjøl, det vet æ alt om.
Æ forvente ikke at nån skal sleppe det de har i hendern når æ kommer på besøk, æ hjelpe dem heller å bære.
Så kan vi finne på ting etterpå, dele tid, og kanskje en termos med kakao på en rotstubbe i en skog..

Verdi har vi alle, hver på vårres måte.
Det e bare ikke så enkelt å finne sin egen verdi bestandig, da e det godt med litt hjelp.
Skriv dokker ei liste med alle de gode egenskapan dokkers.. kanskje får dokker en overraskelse over kor mange det egentlig e.
Så kan vi heller diskutere i etterkant det å være "verdilaus".. :)))