Tirsdagsturen på yttersia av Senja

La mæ ta dokker med på en liten tur langs en bette vei på Senja..
Æ e fullt klar over at Senja e Norges nest største øy, men æ har mine favoritt-strekninga på øya, og yttersia av øya e nåkka av det flotteste æ vet.
Kjæm du fra finnsnes, så ta tell høyre etter brua.
Og kjør mot senjahopen...
Det e nån mil med vei, svingat og langs havet.
På Gibostad svinge du te venstre og kan begynne å glede dæ.
Senja har alt av natur, fra de milde flate myran, tell storskog, tell de stupbratte fjellan.
Når man har passert krysset der du kjøre av tell Husøya så kommer du tell heia.
Den ser vel ut som enhver anna plass som kalles heia, trærne e ikke spesielt stor, krattet klore sæ fast i bergan og stein og mose har førsteretten på området.
Det ligg nån små vann langs veien, myrområda, og inntrykket e vel at det e ganske så karrig oppå der.
Veien e smal og svingat, og det e ei jamn stigning tell du kommer igjønna svingen på toppen av heia.
Og der starta eventyret!

Utsikta fra toppen der e fantastisk, du har en smal fjord foran dæ, der veien følge venstresia av fjorden.
På den andre sia kasta fjellan sæ stupbratt rett i havet, den ene fjelltoppen etter den andre bortover har sin egen variant av forma og farga, men de harmonere på alle måta.
Veien ned fra heia e smal og svingat, og du ser at det e en ras-utsatt plass om vintern.
Æ huska første gangen æ kom kjøranes der en sommarkveld, æ va nødt å stoppe førr å suge te mæ inntrykkan!
Akkurat der og da va min første tanke at: "det her e nok tell å få kem som helst tell å tru på vårherre, man kan bli religiøs av mindre."

Det va så stort, så utrulig vakkert, fjellan låg bada i kveldssola, havet låg blikkstille, og æ venta bærre på at det sku komme en stemme og si: Trur du mæ no??
Veien videre utover mot yttersia klore sæ fast langs fjæresteinan og fjellfotan , etter som man følge fjorden utover.
Enkelte plassa har man fjellveggen heilt kloss innpå venstresia si, mens det e stupbratt ned i havet når man titta ut på andre sia av veien.
Tunnellan e smal, svingat og mørk, det e ikkje veia førr å kjøre førr fort på.
Det e ikke mykkje strender innerst i fjorden, det e store steinblokke som ligg i grensa mellom hav og land, steina som skarv, ørn og de andre sjøfuglan bruke som utkikksposta.
Og fjellrekka på andre sia av fjorden virke bare brattere og brattere etter som man ser de fra nye vinkla.
Vårherre må ha vært fast bestemt på å lage nåkka ekstra den dagen han forma yttersia av Senja, æ kan ikke forstå nå anna!
Midt utti nesten ingenting ligg det ett lite hus, det ligg nån båta der og nån store mære utti sjøen, om vintern kan man se det lyse nedi mæran i havet når mørket har sænka sæ.
Det e ett sjeldent flott syn, grønnblått lys utti havet, som regel tre av dem.
Veien fortsette å følge fjellfotan utover fjorden, og så kommer man tell Senjahopen.

Når man ser det ytterste fjellet på andre sia av fjorden, da e du i svingen der du ser korr folk har klora sæ fast og laga ett levedyktig samfunn på yttersia!

Ei ganske stor bukt, med fiskebåta, kai-anlegg, store og små hus, nytt og gammelt i skjønn forening, og de voldsomme fjellan ligg majestetisk rundt bygda.
Det virke mer som om de e der førr å verne om plassen enn nåkka anna, man bli ikke innestengt av fjellan der ute.
Innerst i bukta e det ett veikryss, der man kan velge om man vil kjøre inn tell Senjahopen og ut tell Mefjordvær, eller om man vil kjøre gjennom tunellen i fjellet mot den andre sia av yttersia.
Æ anbefale å ta turen gjennom "hopen" først.
Ei lita bygd som klore sæ fast, og med ei utsikt ut mot storhavet som e fantastisk.
Kjør gjerna ut tell Mefjordvær, det e ei enda mindre bygd, med små hus, der de har tatt vare på det gamle preget, og stopp på "brygga" førr en kopp kaffe.
Yttersia av senja må man ta inn i porsjona, det e så stort, så vilt, så vakkert at det e egentlig ikke helt mulig å beskrive.
Enkelte ting må man bare oppleve sjøl.
Yttersia i kveldsola, med båran fra storhavet som bryt inn mot land..
Ta turen, dokker kommer aldri te å angre..
Yttersia av senja e laga av handa på en mester.