Mandag med dis

Mandagsmorran, med dis ute.
Ikke sånn tåkat dis, men den lette disen som gjør at du ser fjellan langt unna bærre gjennom ett lett slør.
Sola e allerede oppe, og mistanken e stor om at ho har planer om å få ett sterkere lys i løpet av morran.
Foreløbig så kjempe ho mot morradisen med forsiktighet.
Det e stilla på havet, ikke heilt speilblankt, men stilla.
Enno e det såpass tidlig på morran at fuglan søng morrasangen, og det e ikke den store aktiviteten ute.
På sommarn så e det her en sånn morran når man sett ute med kaffekoppen og ikke får sæ tell å gjøre nåkka som helst, det e en sånn morran man bære sitt stille og pusta.
Men om sommarn må du opp i 5-6 tia førr å få disen og de samme lydan.

Fremdeles e det mykkje snø ute, det e ganske så kjølig, og temmelig vått på veian.
Likevel, det e faktisk vakkert det også, siden morradisen har pakka alt inn i silkesløret sitt, det tynneste klareste sløret naturen kan by på, en  tidlig aprilmorran.
Det e litt førr kaldt tell å sitte ute enda, så æ sætt mæ i en vinduskarm heller, og ser ut i været, og prøve å sortere dagen sånn litt på forskudd.
Der e det ikke så verst å sitte faktisk, kaffekoppen får være med, og så kan æ se ut og puste.
Det e greit å kjenne at man leve av og tell, ikke bare eksistere.

Ofte når tia brukes tell å kjenne på livet så e det tankan framover som får råderetten, litt planlegging av den nærmaste framtia, og litt fabulering om ka man kan gjøre seinere utpå sommern.
Mulighetan e nesten uendelig, de einaste begrensningan e det æ sjøl som sette.
Så lenge man ikke har så mange faktora ellers å ta hensyn tell, så e det lettere å legge plana.
Ikke sånne faste bestemte plana, men de lauselige ideàn som kan få være retningsgivanes framover.
Ikke de som si at æ må, men de som si at æ kan! hvis æ vil...

Å sitte i en vinduskarm og møte dagen e egentlig en fin måte å starte morran, sålenge man ikke stresse med alt anna.
Og sku æ føle mæ ensom så har æ en fast plass i en anna sofa enn min egen, med godt selskap, og like god kaffe... ja, og en nåkka fjottat hund. :)
Det e heller sjelden at æ føle mæ ensom, det blir liksom ikke tid tell det.
Enkelte menneska får mye av tankan mine førr tia, spesielt ungan mine.
Det e vår, det e store ting i vente førr dem, de har store valg de skal ta og ei stakkars mor kan bare sitte på sidelinja og la dem finne veian sine sjøl.
Det kalles å la dem vokse.
Som de fleste mødre så vil man gjerna hjelpe dem på den veien der, men den må de gå sjøl.
Om æ like det eller ikke. :)

Å vise livet litt tillit e muligens ikke så dumt, de gangan æ har bare kasta hendern i været og sagt: "bring it on", det e da livet har vært snilt...
Å ha det man treng e en velsignelse i sæ sjøl, ikke sant?
Æ får dele tia mi med de æ bryr mæ om, og e gla i, det e ikke sånn at æ treng så mye mer enn det.
Den som først har fått tilliten min har gjort sæ fortjent tell det, og da e det greit å holde sæ tell det.
Kroniske optimista trur at alt ordne sæ, det gjør det som regel.

Æ fortsette å vise livet tillit, fortsette å sitte i vinduskarmen, og fortsette å nyte synet av morradisen..