1 April, første fredagen.. første dagen..

Første dagen i resten av mitt liv..
Faktisk første dagen i resten av alle sitt liv.
Og faktisk første dagen på veldig lenge at det e vanskelig å finne humøret..
På mange måta så e det no æ burde sparka mæ sjøl bak, og rista mæ sjøl litt.
Men tell og med en evig optimist har lov å henge med hauet litt, ihvertfall ei stund.
Ikke e det så helt enkelt å sette fingern på ka som e feil heller, muligens e det bærre ei feilkobling iløpet av natta som gjør det.
Muligens e æ bare lei..
Det går heldigvis over.
I perioda e livet sånn, uberegnelig, og ubegripelig.
Som regel ser æ langt fram i tid, får ei oversikt og planlegge deretter.
I dag ska æ ikke planlegge nåkka som helst, det e nok det greieste.
Æ står opp om morran, har stunda mi, gjør endel, kjøre på jobb, spring ett maraton eller to, og kjøre hjem.
Og sånn går no dagan...
Det e 1 april i dag, den store narredagen, og æ har allerede flirt litt av enkelte statusa på boka, det e jo lov å prøve sæ..:)
Ute e det sol, og den der gråblå-himmeln som fortell at været kan bli skiftanes.
Det e ikke den blå godværshimmeln.
Det blir jo spennanes å se ka det ende opp med.

Hver dag når æ logge mæ på her på bloggen så har æ egentlig en grunntanke som driv mæ, nåkka æ må få ut.
Den store prosessen må gå sin gang, fra tanke te ordan e tygd, bearbeida og skrevven ned.
En av mine gode venna vil kjenne igjen akkurat det, han lærte mæ om den store prosessen.
Som han sa, "alt e en prosess, nån tar mer tid og energi enn andre".
Smart fyr...
Æ fikk spørsmål her om dagen om det å skrive blogg, om æ ikke va redd førr å blottlegge mæ førr mykkje.
Og svarte som sant va at nei, æ gjør ikke det.
Mine tanka e det æ står førr, og det innerste private legg man ikke ut på nett, enkelt og greit.
No blei det no engang sånn at nån av tankan havna her inne.
Kjendisnytt og sladder får de store bloggeran ta sæ av, heldigvis har ikke det vært nåkka æ har brydd mæ om her i livet.
Det fins garantert meir spennanes ting å lese enn denne bloggen, med større nyheta, større tanka og større ord.
Kanskje burde æ ha vært enda mer privat, men kofførr sku æ det?
Enn så lenge e det ingen som har hatt nån grunn tell å føle sæ tråkka på tærne såvidt æ vet.
Korr mange som egentlig e inne her og les må vårherre vite, æ vet ikke.
Nån menneska e det visst, merkelig nok.
Når det blir skrevven om småting i hverdagen så e det kanskje så enkelt som at nån kjenne sæ igjen?
På mange måta e det å skrive her inne å by på sæ sjøl, men man beholde den innerste kjerna sjøl.
Og sånn må det være.
Dagan e ka man gjør dem tell, mine daga skal fylles med innhold, etter eget valg.

Førr tia så e dagan temmelig full uansett, så akkurat å finne innhold e ikkje så vanskelig.
At innholdet kanskje ikkje e så spennanes e jo en anna sak.
Å servere mat og drikke e ikke akkurat nåkka stor nyhet. :)
At æ kikka i taket med jevne mellomrom og tar mæ en prat med han gammelfar når ting butte imot e ikkje heller nåkka nytt.
Og at det hende sæ at æ humre av verden rundt e helt normalt.
Så æ fortsette med mitt, æ byr på mæ sjøl tell en viss grad, og lar det bli med det.
Den som vil ha store nyheta får heller lese VG. :)