Lørdagskaffen med litt kjeks tell.

Lørdagsmorran kom og tok mæ..
Æ har en god morran, igjen.
No e det snart 14 daga sia æ kutta ut røyken, og det har gått skremmanes bra.
Matlysten har tatt sæ kraftig opp, og tell å med æ som ikke e nåkka matmonster på morran blei litt sånn småsulten her..
Så da va kjekspakken i skapet ett lett offer.
Nykokt kaffe og kjeks va ikke det dummeste i dag. :)
Det fins daga man står opp og kjenne på hele kroppen at man e i live, at hjertet slår og musklan fungere, og at det e godt å leve.
No e ikke akkurat været ute nåkka å rope hurra førr, det sludde, snør litt, e slapsat, kaldt og surt.
Godt vær å være inne i!
Man planlegge bare førr den neste halve timen, tar alt som det kommer, og sånne daga kan ikke anna enn å bli go.
Det har ikke vært førr mange sånne daga, sånn at man har gått litt lei, de e kjærkommen på alle måta.
Det e sånne morrastunde som havna på perlesnora, sånne øyeblikk som man huska i ettertia.
I fra det øyeblikket der man begynne å stige opp mot overflata, våken men ikke våken, kjenne kordan kroppen kommer etter, tell man innser at det e bare å kle av sæ sengklean, den stunda der e ofte utslagsgivanes førr korrdan dagen blir.
Uansett om man bor trangt eller har all verdens med plass, det e godt å kjenne at man bor i kroppen sin hvertfall.
Og det e en nytelse å våkne og kjenne at kroppen faktisk fungere.

Det har ikke blitt tatt de store dypdykkan den seinere tia, hverken på den ene eller den andre måten..
Men æ har tatt en diger avgjørelse førr mæ sjøl hvertfall.
At uansett ka æ gjør, så skal æ gjøre det helhjerta, og med de intensjonan som basis.
Æ e nemlig hellig overbevist om at det man gjør av godt mot andre får man igjen tell syvende og sist, og det e det man gjør av ett godt hjerte som tell.
Ikke det man gjør førrdi man må!
De seinere ukan har det skjedd så mye positivt, at man kan ikke anna enn å være positiv sjøl.
Det e så utrulig mye æ skal oppleve, og dele, og gi, og det ser æ fram tell.
Æ skal gå litt på akkord med mæ sjøl, se nån gamle skremsla i øyan og bli kvitt dem, med litt hjelp av ei hand som følge mæ på veien.
Og siden det e snakk om den nesten bunnlause tilliten  tell den handa så trur æ faktisk at gammel elendighet kan bli tell en ny form for glede.
E ikke det sånn det e å vise tillit da?
Særlig når den handa har vist sæ å være den man kunne stole på.

Takknemligheta over alle de små hverdagsmiraklan som dukke opp stadig vekk kan ta pusten fra en stakkar, hver gang æ e sikker på at no går ting rett vest, ja, da skjer det nåkka som gir mæ trua tebake.
Og de siste ukan har det vært litt påfallanes, førr små mirakel har kommet på rekke og rad, og ikke før litt etterpå såg æ at det va det æ hadde ønska sku skje.

I dag skal æ kjøre ett av mine små mirakel tell nordtreff, kfuk-kfum troms skal treffes.
Æ skal kjøpe nå småtteri tell bilen som æ må ha, deriblandt nye vindusviskera.
Og æ skal kanskje få gi litt tellbake av alt godt æ har fått i det siste,
dele litt av tid og tillit??

Livet e godt.
Med lørdagskaffe og kjeks.
Og tillit.