Æ har sett film i dag, og den ene sangen i filmen har gått rett i hjertet på mæ, igjen!!!
Æ e forelska i stemmen, melodien, og ikke minst teksten!
Første gangen æ hørte den sangen va æ på tur å begynne å grine faktisk, den slo mæ helt ut.
Filmen e "burlesque", med Cher og Christina Aguilera i hovedrollan, og den sangen som virkelig tar mæ e det ho Cher som syng, "last of me"
Dama sitt aleina på en stol, nesten knekt, nesten på tur å gi opp, men etter som tonan kommer, og ordan kommer så ser man at ho ikke kommer tell å gi sæ, og det e akkurat det sangen handle om, det å føle sæ nesten på bunn, men så likevel finne styrken te å fortsette, sjøl når man egentlig burde gi opp.
Filmen som sådan e en fantastisk film, med utrolig mykkje god musikk, ei god handling, fantastiske stemma, en musikkfilm som ikke e bare grei tidtrøyte hvis man følge litt med.
Æ har vært en fan av stemmen tell ho Cher i årevis, ho har gitt mæ gåsehud med flere sanga opp igjønna åran, men denne sangen e den som får mæ tell å få tåran i øyan!
Dama e godt voksen, og har fått en filmrolle som kler ho.
Og det e ikke så mange andre som kan klare å få en sang tell å bli så sår, så hjerteskjæranes førrtvilt, men likevel klare å få mæ tell å tru på budskapet om å finne styrken sin når man treng den.
Æ e førrelska i en sang, en tekst, og ei rekke med tona som har gitt mæ nåkka æ ikke helt kan forklare..
Det e kanskje førr at det kommer fra det voksne mennesket, så det e mulig å identifisere sæ med teksten..
Det som kunne ha blitt en sånn klissat hollywood-klisje blei isteden nåkka som ga håp, om en ny dag, nye sjansa, nye muligheta hvis man bare hadde litt tru på sæ sjøl.
Hvis man bare klarte å leite litt lengre ned etter den lille styrken man treng førr å komme sæ opp igjen.
Æ har forelska mæ i sangen, dypt og inderlig.
Æ har hatt ei fantastisk helg!!!! Så enkelt kan det sies!
Noen menneska e bare sånn at de drar andre med sæ opp og fram, æ har hatt omtrent bare sånne rundt mæ denne helga.
Det blir lettere og lettere å strø om sæ med gode tanka, tell og med når det slapse og sludde og regne ute..
Nettopp fordi man e omgitt av goe menneska.
Nettopp det at livet e snilt førr tia gjør også at det e lettere å vise god-sia sjøl, ikke bare den litt glatte hyggeligmotdefleste-sia.
At det må være nån som har bestemt sæ førr å passe litt ekstra på mæ førr tia blir æ bare mer og mer sikker på..
Enten det, eller så har æ en sinnsyk flaks!
Ka e ellers forklaringa på at det meste falle på plass i livet, kem bestemte at æ sku få ett menneske så nært som venninna mi e?
Ho som antagelig e den som kjenne mæ best her i verden, ho som pusha mæ når det trengs, trøste når det trengs, kjefta når ho syns det e nødvendig, ho som stilla med sofa og andre nødvendigheta i tide og utide?
Det fins andre som kjenne mæ, men de kjenne ikke så mange av mine goe eller dårlige sider som ho gjør.. og likevel hold ho ut med mæ.
Uten å skryte på mæ allverden av klokskap så trur æ at denne helga har vært ei vitamin-innsprøytning av de sjeldne, og at gleden over livet kommer mye av det.
At man da får en liten forelskelse på toppen av alt e bare topp, æ innrømme glatt at æ kommer tell å spille av den sangen maaaaaaaange ganga.
Æ falt nesegrus og grundig denne gangen..
You haven`t seen the last of me... :)
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar