Den store katedralen

Æ går sjelden i kirka..
Mykkje førr at det blir litt i stivaste laget der..
Ting e så fastlagt av regla,  og alvor, at æ har ikke nå problem med å innrømme at det e ikke min favorittplass.
Men likevel så e æ ofte i en anna katedral..
Der det e høyt under taket, det e åpent, og god plass bestandig, og ting blir tatt litt sånn pøh om pøh...
Vi blås i reglan, vi blås i alvoret der.

Den som ikke har tatt sæ en tur i den store katedralen bør gjøre det, der e det ikke mye stivbeinte regla som gjelde, og prest må du være sjøl.
De færreste av oss tar turen i kirka anna enn når det e ting som skjer, ved  spesielle anledninga.
Det har blitt sånn med tia, ka grunn e kan være så mangt, men æ påstår hardnakka at man må ikke sitte i ei kirka på en søndag førr å forstå at det e nødt te å være nåkka som e større enn oss.
Man må ikke høre ett orgel førr å høre musikk..
Og man e ikkje nødt førr å høre ei kirkeklokka førr å avslutte ei preik..

Når man tar turen ut i naturen, har himmelen te tak, og får lyden av en bekk som risla, da treng man ikke orgelmusikk.
Når man har vært ute ei stund, om man har gått eller kjørt, så går det fint å avslutte med lyden av hjerteslagan sine istedet førr kirkeklokken..
Æ har så mange ganga i løpet av åran stoppa opp og sett mæ rundt, sett på ka den store mestern har laga til der og da av vær og stemning, og skjønt at det e  turan i den store katedralen som skal gi oss ei antydning av meining.
Å stå henslengt oppette ei buska mens man lytte te fuglan, i total harmoni med bekken man nettopp fikk slukke tørsten i, og kjenne at mestern stryk dæ over håret med ett vindpust..
Det e i mine øya den mest meiningsfulle "gudstjenesten" man kan ha..
Å ta sæ en tur ut  dit ingen har bosatt sæ, der det enda e naturen som får bestemme utsikt og gartnern har lagt tingan te rette førr alle andre enn oss små menneska, det kalla æ å få trua tebake.
Å kunne stoppe opp midt utpå ett ingenting, høre stillheta, føle nærværet av nåkka man hverken kan se eller forklare, se opp og prøve å forstå ka slags plass man fikk i alt det her...
Aldri e man nærmere det store enn når man e som minst.. om det e midt utpå ett fjell, med snø og fjelltoppa i alle retninga, eller om det e i en båt utpå havet..

Æ har all respekt førr de som velge å få påfyll av gudstrua si i kirka, med faste ramma og faste regla, med prest og salmesang og kirkeklokkan., tru ikke anna.
Det skulle bare mangle, å si at deres måte å gjøre ting på e feil, ville ha vært totalt respektlaust.
Det handle vel litt om at min måte å se ting på e rett førr mæ, ikke førr alle andre?
Og te syvende og sist må alle gjøre det som e rett førr dem sjøl..
Den katedralen æ søke tell har ingen faste ramma, man blir våt i håret der, blaut på føttern, og man må bare kle på sæ når det e kaldt.
Det e ingen faste tidspunkt førr nåkka som helst der heller.
Men det e lettar å skjønne at nån har ei meining med ting der ute, enn å få det fortalt i kirka..
Æ trur hvertfall æ holde en knapp på den store katedralen foreløbig..

Og lar hjerteslagan mine avslutte preika istedet førr kirkeklokkan.