Livets forgjengelighet på en onsdag

Oh what a beautiful morning.... :)
Og det E det!!
Det e en fantastisk flott morran, og dagen blir det æ gjør den til.
Fridagen min blir nok tilbragt med husarbeid, og dype dykk i dag.
Det som grubles på førr tia e korr lite flink man e tell å bry sæ nok om..
Hvertfall å gi uttrykk førr det.
Det e så sjelden æ høre at andre si tell hverandre at: Æ e så gla i dæ..
Eller at nån bryr sæ om andre på en rein og positiv måte.
Det skal innrømmes at æ burde vært flinkere sjøl også, men æ prøve hver dag å få fortalt nån av mine korr gla æ egentlig e i vedkommende.
Førr plutselig så kan det være førr seint.
Førr andre, eller førr mæ sjøl.

Tankeboblan seile førrbi mæ med små ord og setninga i, de kommer fra ett sted langt nede, og langt borte, nån av dem har hatt veldig lang vei..
og enkelte av dem ser æ ikke kan åpnes, de kan tydes, men ikke åpnes.
Inni boblan ligg det ord, og bilda, påminnelsa tell mæ sjøl om kem som har betydd og betyr mye fremdeles.
De kommer med ujevne mellomrom, ujevne størrelsa, og med ujevn fart.
Litt sånn som livet egentlig e, skiftanes.
Man kan jo undres på ka boblan kommer av, e laga av, men de skinne som regnbua nån av dem, litt sånn som såpeboblan gjør i sola om sommern.

Tanken e der stadig vekk, hvis æ blei borte i morra, ville æ ha vært flink nok tell å fortelle mitt og mine korr gla æ va i dem??
Æ håpe det..
De boblan som e størst, som kommer sakte drivanes forbi, e som regel fylt med lyse klare farga, navn, smil, og æ vet at de stråle i solskinnet.
Om livet e ett hav, så e det havet fylt opp med mye av det som e vakkert på jord.
Og heldigvis har æ fått bestemme sjøl mye av både innholdet og fargan på havet..

Selvfølgelig ligg det endel vrakresta i fjæresteinan mine, det e endel av livet.
Men æ velge å se skjønnheta i dem også, de har liksom sin plass de også.
Livet e det mest usikre man har, og det som man minst av alt kan planlegge ned tell minste detaljen.
Det einaste man med sikkerhet kan gjøre, e å håpe på en morradag som kan gi meining, håpe at man får levedaga nok tell å være av betydning.
Æ prøve å gi dagan mine meining, å se på dagan som nåkka som må brukes med omhu, men ikke nåkka som må deles med nån andre førr enhver pris.
Livshavet ligg framførr mæ, det e nye skjær som skal oppdages, nye strender å se, nye brottsjøa som skal slå mot land, og det e mye nede i havet som skal oppdages.
Man kan ikke tvinge nån tell å bli med på livsreisa, man kan ikke tvinge andre tell å bry sæ om, men man må ikke nødvendigvis klamre sæ fast tell dem heller.
Det e greiere å stoppe opp, fortelle at man bryr sæ om, og e glad i, og så bare dra videre dersom det va sånn det skulle være.
Havet e stort..
Da får man bare vise at man e like stor som menneske og har evne tell å vise at man bryr sæ om, og e glad i, uten å drukne nån på turen.