Å finne veien

Det e ikke bestandig så lett å finne veien..
Og når man finn en vei, så e spørsmålet: e det rett vei??
Man veit jo aldri før man har gått ei stund om man e på rett vei, om det e i rett retning eller om det ende opp som en blindvei.
Blindveian e førrsåvidt grei dem, du kommer tell en ende, og så e du nødt te å snu, gå litt tebake, og så finne den rette veien.
Det e ikke bestandig blindveian e skilta, men dem dukke no opp avogtell.
Å finne sin egen vei i livet e verre, det e så vanvittig mange retninga man kan ta, og veldig ofte så må man ta avgjørelsan på ståanes fot, sjøl om man ikke e helt sikker på om det va det rette avgjørelsen.

Min vei har tell no vært humpat, svingat, hullat, og full av snublefella og endel gjerda man har måtta klatra over har det også vært.
Den veien har også vært rett frem i perioda, uten de store stigningan eller nedoverbakkan.
Enkelte perioda har farta vært helt vanvittig, andre ganga har det gått i sånn sakte "rusletempo".
Og når æ ser bakover så ser æ de store veikryssan, der æ engang sto og lurte på ka slags retning som va den rette.
Det e ikke bestandig like godt skilta i kryssan.
Likevel så har man en liten førrnæmmelse om ka slags retning man skal ta, en liten dytt i ryggen når man blir usikker førr alvor.
Endel menneska har gått sammen med mæ hele livet, nån har gått sammen med mæ i perioda, og nån har bare stått ved siden av veien og hilsa på som snarest.
Æ ser langt der framme at æ nærme mæ ett veikryss, og æ vet æ må bestemme mæ førr ei retning når æ kommer dit.
Det eneste som e helt garantert e at æ ikke snur og går tebake samme veien som æ kom, den har æ allerede gått en gang, spenninga ved livet ligg jo i å se nye veia og nye ting?
Det å skynde sæ sakte e av og tell veldig lurt, æ skal ikke ta nån forhasta avgjørelsa i veikrysset.
Kanskje sætt æ mæ ned på en stein i veikanten, tar en pause, nyt omgivelsan, ser etter en unnseelig liten blomst i nærheta, eller finn mæ ei buska æ kan søke ly under hvis været blir dårlig.
Før eller seinere blir det bra vær igjen, og da e det bare å gå videre.
Det vil alltid bli lagt inn pausa langs veien, nån lange og nån korte, alt etter kor langt  man har gått.
Og sjøl om min vei vingle fra fjærsteinan  te oppi skogen, med bratte opp og ned-bakka, så skal æ nok finne retninga om ikke anna, den retninga som vil bli den rette te syvende og sist.

Det blei aldri sånn at mine røtter fikk sjansen te å gro dypt nok ned nån steds, så dypt at de holdt mæ forankra førr godt.
Men de har holdt sæ likevel, sjøl om jordsmonnet de har stått i har vært førrskjellig opp igjønna åran.
Fordelen e jo at selve planten tåle meir, og røttern e seig og livskraftig.
Og kanskje va det sånn det sku være, kanskje sku man bo litt her og litt der, møte de menneskan som har vært endel av livet de åran, lære mer enn man gjør med å være fast ett sted?
Kanskje ser æ hensikten en anna gang, i ett anna kryss, mens æ sett på en stein i veikanten.

I mellomtia rusle æ langs den veien æ ser, og e forberedt på enda nån svinga og bakka før krysset kommer.
Langt der framme.