En sånn dag..

Det e en sånn dag..
En sånn dag som vi alle har.
Den dagen du våkne, og ikke e misfornøyd, men heller ikke fornøyd.
Man e ikke lei sæ, men heller ikke glad..
Det e nåkka som ligg og ulme, men man klare ikke å sette fingern på ka det e.
Ting e ikke på plass på en måte.

Du kjenne at skyen heng over hodet på dæ, og ane egentlig ikke helt kofførr den e der.
Man e lei, men vet ikke av ka.. eller koffør.
Den e ganske uggen den følelsen.
Ikke kan man forklare nån ka som e galt, ikke klare man å sette ord på det, det bare e sånn.
Det e den dagen man egentlig ikke burde stått opp.
Himmelen forby at nån sku tråkke førr nært i dag.
Det e ikke mange som får slippe innaførr isveggan man har rundt sæ på sånne daga.

No går det an å trøste sæ med at man ikke e aleina om å ha det sånn,
alle har sånne daga.
Den funka dårlig når man står midt oppi det..

Og så plutselig e det som om alt sleppe, skyen dunste bort, humøret e på stiganes,
og man står igjen og lura på ka i himmelens navn  det va som skjedde.
Snodige greier..
Kanskje e det så enkelt som at man har drømt nåkka om natta som ikke slepp taket?
Den menneskelige natur e nåkka æ har gitt opp å forstå førr lenge sia,
inklusive min egen.
Vi e alle forskjellig, på godt og vondt.
Så får vi heller bare avfinne oss med at sånne daga med tordenskyan henganes over hodet,
ja, det får vi.
Om vi vil, eller ikke...
:)