Det sila ned...

Været e som humøret..
Grått, vått, og nedpå havflata..
Det sila ned ute.
For en gangs skyld så passe været tell dagen.

Det har blitt litt mye i det siste.
Litt førr mye tell at man klare å bare riste det av sæ, litt førr mye tell at man klare å finne ett pusterom i det daglige, det ukentlige.
Denne uka så trur æ ikke det blir helt enkelt å leite etter gleden.
Livet e ikke bare glede og lykke.
Enkelte daga så e det faktisk temmelig gråsvart.
Noen si at det e greit å gjøre det vante førr å få nå anna å tenke på ei stund.
Joda, æ vet det.

Men etter å ha vært ute en uværsdag før, så vet æ også at det fins daga man må bare kjempe sæ gjennom.
I dag  e en sånn dag.
En dag æ ikke klare å være den som flyt på overflata.
Det fins ikke nå vakkert i det æ ser ute, det e grått, kaldt, vått, trist og fargelaust.
Refleksa av andre daga, andre hendelsa, andre liv..
Etter å ha kikka i bloggen her så kan æ faktisk påberope mæ retten tell å ha en skikkelig grå dag.
Dem e ikke mange.
Dem e uvelkommen også.
Dem gjør vondt.
Dem e en del av det å være menneske.

Æ går på steingrunn i dag.
Å løfte blikket har ikke så mye førr sæ, det e ei grå tåke rundt på alle kanta,
ei tjukk suppa som ikke lar sæ blåse bort.
Stillhet, ett sus av ingenting, drypp av nåkka vått e det man høre.
Ikke akkurat nåkka å trakte etter.
Livet e ikke bare en dans på rosa.
I dag e det langt ifra det.
Veien blir tell mens vi går den, og gråtåka e en del av livet.

Sånn e det, sånn e dagen, sånn får det heller være i dag.
Å akseptere det e også endel av å være menneske.