En form førr svik...

Det e tusenogmange måta å bli svikta på..
De siste dagan så har æ tenkt mye på akkurat det.
Sannheta e at æ e sørgelig skyldig.
De siste dagan har blitt brukt tell å ransake mæ sjøl sånn sett.
Men den æ har svikta aller mest, det e mæ sjøl..

En eller anna plass på veien så mista æ en liten del av den æ va..
Den som lot verden seile sin egen sjø, og brukte mer tid på de æ brydde mæ om.
Æ skjæmmes!!!
Tanken va i mange år at: Skjit i det, folk e viktigere!
Men no??
No e det blitt sånn at: æ må bare.. skal bare... nei, æ tar det i morra..
Og sånn går no dagan...
Så får man sæ plutselig en på trynet av livet, og bråvåkne!
Da e det som regel førr seint...

Det e ikke meininga å skal dekke over sin egen utilstrekkelighet her, men æ e ikke aleina!
Kor mange av dokker der ute e ikke skyldig i akkurat det samme?
Likevel, sjøl om æ vet at æ ikke e aleina om den biten, så e det ingen unnskyldning.
Æ skjæmmes over den æ har blitt, æ gremme mæ!
Førr den eineste som kan gjøre nåkka med det, det e en sjøl..
Og da må man ta sæ sjøl i nakken, se sæ sjøl i auan, og ta ett oppgjør med det man har blitt langs veien.

Kver enkelt av oss har garantert følt sæ svikta en eller anna gang igjennom livet, og de aller aller fleste av oss har tråkka i salaten en eller anna gang..
Vi vet alle ka som va verst.
Der e mange forma førr svik.
Man må begynne med å ransake sæ sjøl, så kan man bebreide andre etterpå hvis man e helt uskyldig..
Æ vet med sikkerhet at æ ikke e det..
Men æ kan prøve å bli ett bedre menneske på veien.