Dønninga i september

Akkurat sånn e det.
Og akkurat det e det som har fått mæ tell å se på septembern med litt mer positivitet.
En rusletur i ei fjæra, forholdsvis godt kledd mot skarp luft, der en og anna måse skreik.
Fargan ute i naturen har enda ikke fått de skarpe røde tonan, de gule som e gul, ikke gulbrun.
De må ha nån frostnetter først trur æ.
Men september har vært en fin måned i år.
Varm, på en måte.

Og i fjæra lukte det enda ikke helt høst.
Sjøen har enda litt av sommern i sæ..
Den sende restan av sommern inn mot land som dønninga.
Men ikke de store dønningan, de som bryt kvit mot land.
Den sende de små dønningan, de som bare lage litt lyd, de som e på grensa tell å være bare små bølga.
Havet gjør som det vil der, og no e det snilt, stille på en måte.
Muligens driv både naturen og havet og gjør sæ klar tell høstens store forestilling, den første stormen?

På storhavet ser man dønningan best på stille og blankt hav,
der sjøfuglan ligg og padla på vannflata, mens dem sende oss ett vaktsomt, men overlegent blikk.
En bevegelse i vannet, knapt synlig, og knapt følbar for fuglan, der sommerns resta sakte glir forbi, inn mot land.
Havet e blitt kjølig, og har ikke lengre den spesielle farga det kler på sæ om sommern.
Steinan har blitt kald i fjæra.
Det lukte ikke lengre varm tang, eller lunkent hav.
Og lydan har forandra sæ, i takt med resten.
De e skarpere, mer bestemt, mer klar for ei kald tid.

På en eller anna merkelig måte så e det som om man kan se at naturkreftan hente krefta, og styrke
ut av nesten ingenting, førr så å gi oss en solid påminnelse om kem som egentlig bestemme.
Men enno e ikke havet klart førr å legge storm-hinna på.
Den som ser ut som glass, og har stormfargan i sæ.
Enno ei lita stund kommer de,
restan av en sommer utpå havet.
Enno nån daga e det snille dønninga som kommer inn mot land, før å nynne de siste sommertonan tell havet..