Ja gjett ka æ velge..
Æ e gla i mat, det innrømmes lett.
Men å sette mæ inn i en diett bare førr at det e populært?
Tror ikke det nei!
Da e det bedre å knø på sæ marsj-støvlan, finne sæ en jakke som e varm og passe både vindogvanntett,
trø hua ned over øran og gå sæ en tur ut.
Det e ett heller dårlig vær, nemlig ett sånt vær som gjør at de fleste bare fnys i nesen over
å gå i marka.
Det de færreste veit, e at det e sånne daga som kan bli de som gir mest.
Sjela har godt av å få ta inn naturen når han e våt, og kald, når det virkelig sila ned.
Det e faktisk nåkka i at det fins ikke dårlig vær, bare dårlige klær.
Og dårlige sko..
Har man varme og tørre føtter så takle man det meste.
Å velge sæ ei rute e førr de fleste ikke så vanskelig, man tråkke innover der man har gått før.
Men koffør ikke velge sæ en anna vei?
Få andre ting å kvile øyan på, enn det som e kjent?
Høre vindsusan fra en anna kant, kjenne vindkulan slit i klean fra ei ny retning.
Kjenne at det lukte litt annerledes der enn det man e vant tell?
Gå på fremmed grunn, møte fremmed natur..
Så kan man slenge sæ ned ei stund på ett stykke natur man ikke kjenne, og lytte tell
det trærne har å si.
Nån rasle, nån bare suse..
Fremmede lyda på fremmede steda, til man har vært der nån ganga og e blitt litt "gammelkjent".
Likevel så hende det at man får sæ en overraskelse der man e "gammelkjent" også.
Det å rusle i skog, nedover berg tell havet, og så endelig se sæ litt rundt nede ved beinan.
Æ har gjort det, og fikk mæ en overraskelse ja.
Kanskje va æ gammelkjent, men likevel skjønte æ plutselig at mine år der va bare ett sekund i tia..
Når man ser bergan, og ser at det e tydelig at de har vært flytanes, at bergan har vært en glødanes masse
som har stoppa sakte opp før de rakk ned tell havet..
Det e da man skjønne at her har det skjedd store ting.
Engang førr så lenge siden, at man klare ikke å se det førr sæ engang, va det ikke ett fredelig stykke natur.
Det va ikke en skog som hadde store trær der, eller jord som klora sæ fast den den klarte.
Kanskje va det bare ett glimt inn i ei fjern fortid, en påminnelse om korr forgjengelig og små vi e?
Det kan ikke ha vært lydan av vindsus i store grantrær, eller rasling fra osp som pynta sæ med
gult og anelsa av rødt da.
Det kan ikke ha vært lydan av sko som tråkka i vissent gress, eller einerkjerran som laga lyd mot
en nysmurt marsj-støvel..
Du verden, vi e små i det store..
Det æ kan tru på, et at lyden av regnet mot stein va den samme.
Og at musikken fra havet va den samme når det regna og blås litt..
Kanskje man sku bli litt flinkere å se korr man trør?
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar