Ho e vakker..

Æ kjenne ho godt..
Kanskje bedre enn nån ane.
Æ kjenne ho veldig godt, eller...
Faktum e at æ kjenne ho så godt som det ho lar mæ få kjenne ho.
Ho e vakker.
Nei, det e ho forresten ikke, ho e veldig vakker..
Vi e så fullstendig motsatt av hverandre som det e mulig å være, og samtidig så lik at det e skremmanes.
Ho har vært "borte" fra livet mitt ei lang stund, ho har reist, ho har fått ett anna syn på så mye..
Og ho sa det: "vi ser ting litt annerledes når vi har vært borte ei stund"
Ho e blitt tynn, smalere, kortere i håret..
Men ho har en visdom i blikket som kommer av vidsyn.

Ho e vidsynt nok tell å akseptere, men skarp nok tell å være selektiv.
Ho har sloss med sine egne demona, og e langt på vei seierherre.
Tryggheta ho bær med sæ e nåkka som ikke e alle forunt å finne, men det e nån få som finn den.
Ho sleppe nån få innafor ispanseret, og der e det varmt.
Varmt, trygt, og romslig.
Der e det godt å kvile hjerte og sjel, det e plass førr visdom om så mangt..
Og ho dele den ho har..
Æ beundre den styrken som vise sæ, men også svakheta.

Ho e på mange måta ei klippe.
Livet kasta brottsjøan over ho, og ho står like stødig.
Man kan nesten høre ett ironisk svar på brottsjøan: "bring it on"!!!
Å være borte ei stund gjør at mye forandra sæ, og faktisk e vel synet på
andre også en av dem.
I går såg æ endel menneska som før va blandt den såkalte eliten, og æ va ikke imponert.
Folk va blitt grå, gammel, og i enkelte tilfella bortimot rasert..
Antagelig hjelpe det på å ha fått ett anna syn på menneske-rasen, andre verdia, og en anna målestokk.

Men ho som va vakker før, ho e like nydelig i dag.
Ho e bare litt mer av alt...