Ikke barnslig men veldig.....

Æ finn ikke ordet.

Æ e barnslig.

På en måte.

Fingran leve sitt eget liv, der dem dansa over tastan, og historian må ut.

Æ skriv enda om han Smutt.

Den lille figuren som plaga mæ tell æ begynte.

Og når æ har hatt ett opphold på nån tima, så begynne han igjen! 

Nye ting rulla fram over netthinna, nye plassa, nye kommentara, nye historia som bare må fortelles.

de siste dagan har æ rømt huset, uten laptop, førr å få fred!

Men ka hjelpe det når han hyle mæ i øran , sånn omtrent hvertfall!

Ei historia førr unga! 

Det siste æ hadde tenkt mæ å gjøre her i livet, jo det sitt æ å plages med.

Plutselig dukka det mennesket opp som kan tegne figuren, fra det store intet!

Og når æ fortell korr han bor, ja da førtell ho at den plassen fins!

Ho vet godt korr den rota e..

Ho e kunstnerisk, og æ har kjent ho nesten heile livet uten å vite det om ho..

Æ gremmes...

Men så skal det sies at akkurat det å tegne ting fra historia, det må nesten ett menneske som e mykkje ute i naturen gjøre.

Nån som ser med hjertet det som e ute.

Ei som ser dyran, som faktisk kan være litt barnslig ho også..

Æ e ikke barnslig, sånn meir enn normalt, men no e det jaggu sånn at æ begynne å lure.

Æ omgås skognissa, elg, rev, sjur, og anna eventyrfigura hele dagen, og enda e det en haug med figura æ ikke har fått nevnt enda.

Nån vil ha historia si fortalt, uansett ka æ vil!

Æ knurre.. og protestere.. og plages.. og skriv!

Æ e på tur inn i barndommen med stormskritt, med ville protesta.

Takk og pris førr at det e kor-øvelse i dag si æ bare..

Så får æ kanskje fred den stunda.

Kanskje...