Engla på Torsdag

Æ har sett engla.
Mange engla!
Men ikke sånne engla som dokker trudde no først, da dokker tenkte automatisk at: "NO har ho tørna!"
Æ har ikke blitt helt fjottat enda, og ikke har æ vært på "engleskola"...
Det fins andre engla enn de man automatisk tenke på, de med vinga og gloria og alt det der..
De englan æ har sett ser ut som alle oss andre, dem pusta, prata, og leve sine liv.
Englan e overalt i norge, og av og tell e de kledd i kvitt, av og tell i andre farga.. og av og tell i vanlige klær.
De æ såg sist som virkelig fikk mæ tell å skjønne litt mer av menneskan, de jobba på ett sykehjem i Lødingen.
No e æ meget klar over at det fins sykehjem overalt, og at det fins sånne menneska ellers også, men æ må ta utgangspunkt i de æ har møtt.
Seint i fjor høst så reiste æ nedover tell Lødingen, førr å hjelpes tell med det som æ kunne gjøre i en heller trist omstendighet.
Han Far i lødingen va blitt kjempedårlig, og vi va klar over at det va kun kort tid tell han takka førr sæ.
De englan æ møtte da jobba på sykehjemmet der han bodde.
I dagens samfunn så høre vi som regel kun om alt som e galt på sykehjemman, at de gamle ikke får stell, dårlig mat, dårlige rom, de må ligg hele dagen, æ kunne ha fortsatt i all evighet..
Det fins hvertfall ett sykehjem der æ vet at de gamle har det bra!
Æ har vært der, æ har sett det, og tru mæ, det e dit man vil når man blir gammel...
Dæm slit garantert med de samme probleman der som ellers i landet, lite folk, lite midla, og alt førr lite plassa tell alle som treng det.
Men det har ikke gått ut over hjertevarmen og omtanken tell de som jobbe der!
Vi i familien fikk se ka jobben deres går ut på mens vi va hos han far, og ikke bare tok de vare på beboeran, men de hadde overskudd nok tell å se litt etter oss også!
Når man sitt ved ei sykeseng og vet at det går kun en vei så blir man veldig obs på småting, æ la merke tell førr en respekt dem viste han Far.
Dem glemte aldri av at det va ett menneske dem stelte, dem prata med han på en normal måte sjøl når han ikke kunne svare dem lengre.
Og hjertevarmen demmes va enorm!
de tok sæ tid tell å sitte inne på rommet sammen med familien, de forklarte om prossessen som skjedde, de passa på at familien blei tatt litt vare på, og de beholdte humøret sjøl om det va familie der hele tia.
Vi blei jaga på gangen når det va stelle-tid, men alltid med ett smil.

Det skal ikke stikkes under en stol at det fins menneska i helsevesenet som kanskje burde finne sæ nå anna å gjøre, de som har brent sæ ut og mista empatien, men dæm jobbe hvertfall ikke på sykehjemmet i lødingen.
Familen tell han far e en familie med store mengda humor, replikkan sett laust, og vi flira meir enn vi gråt de dagan der..
Og tell og med pleieran va nødt tell å flire av oss, vi va nok ikke heilt god bestandig.
Det va bestandig godt å komme dit, vi va sikker på at han far blei stelt etter aller beste evne, og at va det nåkka vi lurte på, så fikk vi svar.
Dem brydde sæ  om han på en ekte og god måte, alle sammen.
Vi som satt mykkje der på rommet fleipa flere ganga om at det burde ha vært sjekka om pleieran hadde vinga under jobbklean.
Enkelte av dem trur æ bestemt har det!
Og æ trur bestemt at det fins andre  rundt i norge som har det samme gode trygge varme hjertet, menneska som har havna på den rette hylla i livet, de som tar vare på oss når vi blir dårlig, eller gammel..

Æ ser enno alle ansiktan førr mæ på alle de som jobba der, og sku det finnes engla på jorda, så e det enklast å finne dem på sykehjemmet i Lødingen.
Englan behøve ikke alltid å stille med vinga og lyst langt krølla hår...
av og tell kjæm dem i kvitklean og crogs, og kort mørkt hår.

Dokker kjenne dem igjen på hjertevarmen.