Sparket i magen..

I dag e æ lita.. det va æ egentlig i går også, men det gikk ikke over i løpet av natta.
Når sannheta skal fram så e æ frøktelig lita i dag.
Det e en heller fremmed følelse, etter å ha brukt så utrulig mye energi og tid på å lære å takle alt sjøl, så kom det frem en sånn reaksjon på nåkka så enkelt som ett bilde.

Æ dreiv å rota i går i ei eske, æ sku finne nåkka bilda av ungan tenkte æ.
Og langt om lenge så dukka de opp, de små albuman æ leita etter.
Æ tok med mæ hele stabelen med album, førr å se gjennom de.
Æ fant til og med konfirmasjons bildan mine.
Og bilda fra fødslan te ungan, bilda tatt hos fotografen når de va små-- og endel andre bilda av ungan.
Og så fant æ bildan som va tatt av fotografen av søstra mi og gutten hennes.
Med nån bilda av de to og hundan te ho mamma, nån av bare  guttungen, og nån av heile gjengen i lag..
Æ satt  og såg gjennom bildan, og humra og smilte, tell æ kom tell de bildan som fotografen da ikke hadde vært så fornøyd med.
Og der va ett bilde av de to, der det tydeligvis va sagt nåkka virkelig festlig, førr de gapskratta begge to, og æ måtte bare le av bildet, først...
Da kom sparket...
Lattern stilna fort, og blei te tåra, og det kom så fort at æ hadde ikke en sjanse..

Den følelsen av å sitte der med ett lite øyeblikk av livet i hendern, å se de to gapskratta sånn, så livaktig,  va skremmanes, det va vondt, det va helt uvirkelig.
Æ kjente at brystet snørte sæ helt sammen, æ fikk ikke tell å puste, og der og da va det eneste som fungerte å lukke albumet og legge det bort...
Det ligg i skuffa sammen med de andre albuman, men æ orke ikke se i det på ei stund..
Det svir innvendig, det snøre sæ sammen i brystet, det e en klump i halsen som ikke vil bli borte i dag heller.
Ikke sånn at æ kommer tell å bryte sammen i krampegråt, men sånn at æ e lita, sårbar og lett å knuse i dag.
Det sparket æ fikk i magen i går av ett bilde har nok satt mer spor etter sæ enn æ trudde,
mest sannsynlig førrdi det kom så bardus på mæ.
Har æ nån gang trengt ei skulder så va det da, og typisk nok så va æ aleina.
De som måtte tru at æ e laga av stein får bærre tru ka de vil, om nån syns det e ubehagelig at man skriv om nå anna enn været så e det bærre å la være å lese her..

Æ har advart allerede, æ skriv om det som opptar mæ der og da.
Det står alle fritt fram å skygge banen, æ e klar over at ikke alle takle at æ e sår.
Vi e alle bare menneska, på godt og vondt, vi e små og sårbar i perioda, av ulike grunna.
I dag blir æ nok å skrive mer senere, kanskje kommer det ett verbalt sleivspark om å bry sæ om andre enn sæ sjøl av og tell, kanskje lar æ det være..
Førr ei stund sia fikk æ tilbud om ei skulder hvis æ trengte ei, det kan hende æ benytte mæ av det tilbudet snart.
Heldigvis, det e ikke bare i min verden at ett ord e ett ord, det fins de som står ved det dæm si, sjøl om dem e sjelden.
Akkurat no, i dettan øyeblikket, så ser æ bare fram te å få det "plutselige" besøket, sjøl om æ veit at det blir ei stund tell.
Modern har endel å få unnagjort før ho kommer oppover, så æ må bærre smøre mæ med tålmod.

Men i dag skal æ finne den skuldra æ treng, den som ikke si så mye, den som ikke krev at æ må si nåkka i det hele tatt..
Æ har ikke så mye pust igjen etter magesparket....