Tåran i sinne, såvel som av sorg

Tåran trilla.
Av sorg.
Og av sinne.
Æ e fylt av ett avmektig raseri, som e så inderlig at det fins ikke en enkel måte å beskrive det på.
Ei æ har vært gla i siden æ møtte ho da æ va 19 år e borte..
Akkurat når man trudde at no sku det bli rolig ei stund, ja da skjer det igjen.
Og sorgen e akkurat no så nummen at sinnet har tatt fullstendig over..

No får bare tåran renne..
Æ gråte førr alle de som sto ho nærmast, ikke minst førr ungan hennes.
Æ lar tåran få renne førr hennes nærmeste..
Hadde nån kommet inn her no så hadde æ neppe klart å si så mye, men så tenke man desto meir..
Gråten e førr det som ho ga av sæ sjøl..
Førr alt ho kom tell å bli førr mæ og mange.
I kveld e det ikke tause tåra, dem e glovarm og har lyd og sinne i sæ.
Sinne over at æ ikke va kjapp nok tell å leite ho opp når æ kom hjem.
Ett sinne som skjær inn tell det innerste, over at man e førr treg.

Døden har igjen bitt livet i halen, og igjen har man fått en påminnelse om at det ikke e en
selvfølge at man har allverden av tid.
I morra kan det være førr seint, kem har ikke sagt det av og tell?
Du verden, livet gir oss av og tell nån solide ørefika.
Og litt av sinne mitt e retta mot livet, det kunne ha gitt påminnelsen sin på en anna måte.
I kveld og i natt får tåran bare renne som dem vil..
Kanskje va det sånn det sku bli...
Enkelte ting må man bare..